- 1/1
Illustrasjonsfoto
I 1892 ble det tatt opp 24 nye elever ved døveskolen i Trondheim. Det var 10 jenter og 14 gutter. Det kom 11 barn fra Vestlandet, 5 fra Trøndelag, 4 fra Hedemarken og 4 fra Nord-Norge. 9 av elevene i dette kullet var sønner eller døtre av gårdbrukere, like mange var fra husmannsfamilier, 4 hadde foreldre som var tjenestefolk og jordarbeidere. 9 av disse barna var født døve og 8 var døvblitte etter sykdom. 7 var mer eller mindre tunghørte.
Noen barn er oppført i protokollen med ”normal hørsel”, men ble likevel tatt opp og ble på døveskolen til de ble konfirmert etter åtte år. Det ser ut til at de som hadde ”normal hørsel” og likevel gikk på døveskolen, slet med å lære seg å snakke og at de hadde nære familiemedlemmer som ble betegnet som ”åndssvake”. Trolig var det slik at noen barn med lærevansker gikk på døveskolen i stedet for i folkeskolen. Det fantes ”åndssvakeskoler” den gangen, men det er ikke sikkert barna som i stedet fikk gå i døveskolen hadde så store lærevansker som de som ble sendt til ”åndssvakeskolen”.
Hopper vi fram åtte år og ser på kullet som ble tatt opp i 1900 finner vi ut at det året begynte 23 nye elever ved døveskolen i Trondheim, 10 jenter og 13 gutter. I dette kullet kom 9 fra Vestlandet, 9 fra Nord-Norge, 3 fra Trøndelag og 2 fra Trondheim. Barna kom fra de fleste samfunnslag, og hadde foreldre med yrker som lærere, fabrikkarbeidere, bakere, skreddere og murere. Fortsatt hadde de fleste av barna vokst opp på landsbygda. 12 kom fra gårdsbruk. 4 fra gårdbrukerfamilier som i tillegg drev fiske. 4 kom fra husmannsfamilier med fiske som binæring. Noen hadde bare mor som forsørger. De enslige mødrene jobbet enten som tjenestepiker, eller ble forsørget av det offentlige. Hørselstap fordelte seg slik blant elevene som ble tatt opp i 1900: 2 var født døv, 12 var døvblitte etter sykdom og 9 var blitt tunghørt etter sykdom.
Som det går fram av opptaksprotokollene for begge disse kullene, var de fleste av barna blitt døve eller tunghørte etter sykdommer de hadde hatt i småbarnsalderen. Det er nevnt mange slags sykdommer i protokollene, og ikke alle er kjente sykdomsnavn i dag. De sykdommene som går igjen er meslinger, skarlagensfeber, hjernebetennelse, lungebetennelse og ørebetennelse. I dag finns det gode vaksiner og medisiner mot alle disse sykdommene, men på slutten av 1800-tallet var det ikke slik. Ofte førte disse sykdommene til komplikasjoner med døvhet som resultat. Det går fram av protokollene at mange av barna ikke fikk legehjelp.