Barna i opptaksprotokollen

Her er noen oppgaver til teksten om barna i opptaksprotokollen som du finner under fakta og fagstoff. For å finne gode svar på oppgavene anbefaler vi at du først leser teksten på våre sider, og at du i tillegg bruker andre kilder.

To konstruerte historier

Her finner du to konstruerte historier bygd på faktiske forhold. Faktastoffet er hentet fra opptakprotokollene til Trondheim døveskole. Protokollene oppbevares i dag på Statsarkivet i Trondheim.I teksten finner du to historier om barn med fiktive navn. Den første historien har handling fra 1892, og den andre bygger på informasjon om 1900-kullet. 

Oppgaver til Sofies historie

  1. Sofie reiste med dampbåt fra Bergen til Trondheim. Når ble det vanlig at dampbåter trafikkerte norskekysten? ​
  2. I dag er det vanlig at døve barn lærer tegnspråk både i barnehagen og på skolen. Hvordan lærte Sofie tegnspråk? 
  3. Hva er forskjellig og hva er likt mellom Sofies julefeiring på døveskolen i 1892, og din julefeiring? 
  4. Sofie opplevde å miste begge venninnene etter det første året på døveskolen. Har du mistet noen skolevenner på grunn av sykdom eller flytting? Fortell om hvordan du opplevde det! 
  5. Hva syns du om at elevene på døveskolene ble flyttet til A-, B- og C-skoler etter som hvor flinke de var til å tale og lese på munnen?

Oppgaver til Anders historie

  1. Prøv å leve deg inn i Anders’ situasjon: En gutt på tolv år som ikke har sett familien siden han var åtte år. Fortell litt om hvordan du tror det oppleves å komme hjem etter fire år på internat! ​
  2. I Trondheim var det både A-skole og B-skole for døve på begynnelsen av 1900-tallet. Anders forteller om vennen Olav som gikk på B-skolen. Tror du det var bare vennskap mellom elevene på de to skolene? 

Sofies historie

  • Illustrasjonsfoto
    Illustrasjonsfoto

Jeg var ti år da jeg begynte på døveskolen i Trondheim. Mamma og jeg reiste først med dampen inn til Bergen. Det hadde jeg gjort før, og syntes det var stor stas å komme til byen. Pappa var også med. Han hadde med seg frukt og poteter han skulle selge. Jeg forstod ikke hvorfor han dro på den svære kofferten, og da han og mamma strevde med å få den om bord i en stor dampbåt lenger borte på kaia skjønte jeg ingen ting. Mamma hadde sittet nesten hver kveld i sommer og sydd på klær til meg. Jeg hadde prøvd hverdagskjoler og søndagskjoler, og sett mamma legge alt pent ned i kofferten sammen med filledukka mi. Mens jeg stod der på kaia kjente jeg at en klump begynte å vokse i magen min. Mamma tok meg i hånda og leide meg om bord i den store båten. Pappa stod igjen på kaia og vinket til oss. 

Det var en lang reise. Både natt og dag gikk, og jeg så fjorder og bygder jeg aldri hadde sett før. På båten ble jeg kjent med ei jente. Hun var litt større enn meg og så veldig redd ut. Jeg så at mamma trøstet moren hennes når hun gråt, og derfor prøvde jeg å gjøre jenta glad. Hun måtte le av meg når jeg kilte henne og laget rare grimaser med ansiktet mitt.

Da vi endelig fikk gå av båten, ble jenta og moren hennes med oss. Vi reiste alle fire med hest og vogn gjennom en fremmed by. Vognen stoppet utenfor et stort rødt hus med vakre vinduer. Da vi kom inn i huset så vi et stort rom med mange jenter som satt å sydde. Jeg var så nysgjerrig at jeg måtte stikke hodet inn å kikke. Det så koselig ut, men da jeg snudde meg så jeg at jenta gråt. Moren hennes så blek ut i ansiktet, men fikk likevel trøstet jenta. Mamma og en dame i fin kjole prøvde også å trøste dem. Jeg så på dem med store øyne, og forstod ikke helt hvorfor de var så lei seg. Jeg skjønte at jeg var kommet til en skole, og syntes den så flott ut! Endelig skulle jeg også få begynne på skolen, husker jeg at jeg tenkte, akkurat som storesøster hjemme. 

Etter at jenta hadde roet seg ble vi vist rundt på skolen. Vi gikk trapper opp og trapper ned, inn og ut av dører og kikket oss omkring sammen med damen i den pene kjolen. Så var det tid for å si farvel. Mamma prøvde å forklare meg at vi kunne skrive brev når jeg hadde lært meg å skrive, og at jeg skulle få komme hjem neste sommer. Jeg gråt litt da hun gikk, men syntes jeg hadde kommet til et spennende sted og tenkte med meg selv at det skulle bli fint å skrive det første brevet hjem. Etterpå ble jenta og jeg tatt med inn i et stort rom hvor det satt mange barn og spiste. Barna gjorde tegn med hendene sine når de snakket sammen, og da forstod jeg at det var en døveskole jeg var kommet til. Her kunne jeg få mange venner som var akkurat som meg, og jeg kjente at jeg ble litt glad inni meg selv om mamma hadde reist. 

Jenta het Sofie, som meg, og litt senere på høsten fikk vi ei venninne til. Det var Anna. Hun lo mye og fant på masse rart. Anna kunne tegnspråk for hun hadde en eldre døv søster. Jeg forstod fort tegnene barna brukte når de snakket sammen. Noen av lærerne brukte også litt tegn når de skulle forklare noe. Hjemme hadde jeg ikke tenkt på at jeg var døv, selv om jeg forstod at jeg var annerledes enn de andre barna. Mamma og pappa brukte å peke på seg selv, på meg og forskjellige ting. Sånn hadde vi snakket sammen hjemme hos oss bestandig. Jeg hadde funnet på mange tegn selv, og nå lærte jeg av de andre barna. Anna var flink og lærte meg og Sofie masse. 

Den første julekvelden jeg feiret på døveskolen glemmer jeg aldri. Alt var så annerledes enn vanlig. Vi fikk bade enda det ikke var lørdag. Etter badingen fikk vi komme opp på kontoret til bestyreren. Han gav oss en julegave og en pose med godterier. Jeg fikk et penal i gave. I posen var det et eple, masse nøtter, fiken, svisker og rosiner. Som vi koste oss! Det stod et stort grantre med tente lys i spisesalen. Lærerne hadde pentøy på, og smilte mer bare på denne ene kvelden enn de hadde gjort hele høsten til sammen. Det var dekket et flott langbord med duk. Vi fikk risengrynsgrøt og terte til dessert, og det beste var at vi fikk spise så mye vi ville. 

Etter jul hendte det triste som jeg vil huske resten av livet. Anna, som alltid lo og fant på så mye artig, fikk skarlagensfeber og døde. Vi gråt og gråt, Sofie og jeg, men hva hjelp vel det! Anna ble ikke levende igjen. Da sommeren kom, fikk vi reise hjem med dampbåten. Sofie og jeg skilte lag i Bergen for å ta hver vår lokalbåt hjem. Vi gledet oss til å komme hjem, og til å se hverandre igjen til høsten. Vi visste ikke at det var siste gangen vi skulle se hverandre. Da jeg kom tilbake til skolen den høsten fikk jeg vite at Sofie var sendt til C-skolen på Hamar. Hvorfor gjorde de det? Sofie var ikke dum. Jeg visste jo at hun slet med å lære uttalen i taletreningstimen, men hun lærte nye tegn raskere enn meg. 

Slik var det da jeg begynte på døveskolen. Det første året mistet jeg begge venninnene mine. Etter hvert fikk jeg andre venner, og jeg likte meg på døveskolen. Likevel har jeg tenkt mye på Sofie og Anna, og hvor mye moro jeg hadde sammen med dem det første året. Det gjorde alt mye lettere for meg den gangen da jeg var langt fra mor, far og søsken for første gang. 

Anders historie

  • Illustrasjonsfoto
    Illustrasjonsfoto

Jeg heter Anders og kommer fra Nordland. Da jeg var åtte år begynte jeg på døveskolen i Trondheim. Nå har jeg gått der i fire år. Jeg fylte tolv år for to uker siden. Snart er det sommerferie, og for første gang på fire år skal jeg få reise hjem i ferien.

Den gangen jeg begynte på døveskolen fulgte onkel Torstein meg hele veien. Jeg kunne ikke reise alene, jeg var jo bare en liten døv gutt som ikke kunne si noen ting. Nå er jeg blitt mye større og kan svare for meg. Talelæreren sier uttalen min begynner å bli bra, og jeg kan lese ganske bra på munnen. Jeg skal nok klare meg på dampbåten hjem.

Dessuten skal jeg ikke reise alene. Foruten lærer Jensen og de andre barna fra vår skole, skal Olav reise med samme båt. Olav er like gammel som meg og kommer også fra Nordland. Vi begynte på døveskolen sammen, men etter et år ble Olav flyttet over til B-skolen på Gløshaugen. Hver jul blir det arrangert felles juletrefest i den store spisesalen i Gulbygget. Jeg husker godt den første juletrefesten etter at Olav hadde byttet skole. Mens jeg stod der og drakk varm sjokolade og kikket meg rundt, så jeg plutselig Olav. Vi var begge glade for å se hverandre igjen, og siden har vi møtt hverandre på hver juletrefest. Olav har også deltatt på skirennene til Trondhjem Skiklubb. Så vi har vært venner siden det første skoleåret, selv om vi går på hver vår skole.

Da det ble snakk om at vi som kom nordfra også skulle få reise hjem i år, spurte jeg pent om det ikke var mulighet for at en elev fra Gløshaugen kunne reise sammen med oss. Det gikk de med på. Lærer Jensen var glad for at jeg hadde en god venn sammen med meg på den lange hjemreisen.

Når Olav og jeg har blitt konfirmert, tror jeg vi reiser hjem sammen og slår oss til i en by nordpå. Så kan vi starte et skomakerverksted sammen, og drikke kaffe og prate dagen lang. Vi har begge bestemt oss for å bli skomakere. Jeg er så glad for at Olav er min beste venn, selv om vi ikke får gå på samme skole.

Vil du vite mer?


Trygve Skjølberg: Trondheim offentlige skole for døve 1825-1986, 1992

Kilder: Statsarkivet i Trondheim: Opptaksprotokollene for Trondheim offentlige skole for døve, årene 1890 til 1900
Alle foto fra Døvemuseets samlinger