Organisasjoner
På 1800-tallet ble frivillige organisasjoner et viktig ledd mellom myndighetene og innbyggerne. I organisasjonene lærte medlemmene mye om demokratiske funksjoner, som valg, medbestemmelse og ledelse. De frivillige organisasjoner var et nytt, stort og viktig fenomen i 1800-tallets Norge, og omfattet veldig mange områder og grupper i samfunnet. Også døves organisasjoner er en del av denne utviklinga.
Norges Døveforbund
Døve i Norge har vært organisert i et landsforbund siden 1918. Før det fantes det døveforeninger i flere byer. Den første døveforeningen i Norge ble stiftet i Oslo i 1878. Det har vært utkjempet mange kamper med myndighetene siden den gang. Ofte har det tatt lang tid før endringer har skjedd.
Da Norske Døves Landsforbund ble stiftet i 1918, skjedde det på døveskolen i Trondheim. Døvelærer Johannes Berge ble leder. Det var med andre ord tette forbindelser mellom organisasjonen og døveskolene i starten. I den første tiden var det hørende døvelærere og døveprester som satt som ledere i døveforeningene. Etter hvert tok døve selv over flere og flere av vervene i organisasjonen. I 1933 fikk forbundet sin første døve formann i Helmer Moe.
Noen av de viktige sakene i Døveforbundets historie har vært kampen for at døve skal få en best mulig skolegang, tilgang på døvetolker og tilgang til tekniske hjelpemidler. Noen saker har vært så viktige for Døveforbundet at de har valgt å samle seg til demonstrasjoner og streik.
Kampen om Tegnspråk
Tegnspråket, dets plass i døveskolene og i samfunnet, har vært en gjennomgående kampsak for Døveforbundet helt siden starten.
Da Døveforbundet holdt sitt første landsmøte sommeren 1920 i Bergen var tegnspråkets plass i døveskolen oppe til debatt. Forbundet mente det måtte skje en endring i døveskolenes avvisende holdning til tegnspråket. Det ble debatt. Mange døve mente at det ville være en fordel om det ble gitt opplæring i tegnspråk, og at lærerne ved døveskolen lærte seg å forstå og bruke barnas tegnspråk. Døvelærerne var ikke enig, og det ble deres syn som gikk igjennom. Det gikk ut på at det var greit at døveforeningene begynte å arbeide for at medlemmene skulle lære å bruke et felles tegnspråk for hele landet, men døvelærerne mente at tegnspråk ikke skulle brukes som undervisningsspråk i døveskolene.
Det andre landsmøtet ble holdt i Trondheim i 1924, noen dager før 3. Nordiske døvekongress samlet seg på døveskolen i byen med 500 deltakere. På begge disse samlingene var tegnspråket det viktigste emnet. Landsmøtet fattet et vedtak om at de døves tegnspråk skulle lærers av døveskolens elever ved siden av talespråket, og døvelærerne måtte lære seg å forstå og bruke tegnspråk. Etter et vedtak fra den Nordiske døvekongressen ble det sendt en resolusjon til Kirke- og undervisningsdepartementet med krav om hjelpetegn i taleundervisningen. Men det var fortsatt mye motstand fra hørende i forbundet. Blant annet sendte hovedpresten for døve et eget brev til departementet som undergravde kravene fra forbundet. Det var de hørendes syn som fikk gjennomslag.
Døveforbundet fikk i 1950 i stand et møte med skoledirektøren for abnormskolene, Marie Pedersen. Døveforbundet krevde å få i gang en forsøksordning med tegnspråk som fag ved yrkesskolen i Bergen. Og dette fikk de igjennom. Det ble den første skolen for døve hvor det ble gitt tegnspråksopplæring.
Når det gjaldt tegnspråkets plass i skolen kjempet forbundet på 1960-tallet for at det skulle bli et hjelpespråk i undervisningen. Døveskolenes undervisning ble sett på som lite effektiv. Døveforbundet mente at ved å ta i bruk tegnspråk som hjelpespråk i undervisningen ville det bli enklere for døve å lære talespråket, og det ville også bli lettere å tilegne seg fagkunnskaper. Forbundet kjempet også for at tegnspråk skulle tas i bruk i førskoletilbudet til døve barn, fordi det ville hjelpe barna til en tidligere språklig og følelsesmessig utvikling. Døveforbundet mente læringsutbyttet ville bli bedre og elevenes forståelse øke om døvelærerne kom i gang med å lære seg tegnspråk. I 1967 startet de første tegnspråkkursene opp i regi av Døveforbundet og de fleste som deltok var nettopp døveskolelærere.
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet skjedde det mye som gjorde at både døve og hørende endret syn på hva tegnspråk er. I 1973 kom den norske døvepsykiateren Terje Basiliers doktorgradsavhandling om døvhet. Den bidro til å avmystifisere det å være døv, og fikk folk til å oppfatte døve som normale mennesker. Doktorgraden vakte også oppsikt i utlandet, og Basilier ble vitenskapelig æresdoktor ved verdens eneste døveuniversitet: Gallaudet i Washington.
Basilier hadde også gjennomført et forskningsprosjekt på slutten av 1960-tallet. Forskningen viste at tegnspråk til støtte i undervisningen utvidet de døves ordforråd og økte deres språklige evner. Dette var forskning som fikk skolefolk til å endre mening om tegnspråkets plass i døveundervisningen.
Da døveforbundene i de nordiske landene møtte til Nordisk døvekongress i 1970, ble tegnspråksopplæring diskutert. Hovedemnet for kongressen var: ” Hvordan skal en kunne minske den døves språk- og kunnskapshandikap?”. Diskusjonene under kongressen la vekt på at det var viktig å ha kontakt med storsamfunnet. Derfor måtte døve bli gode lesere, slik at de kunne tilegne seg kunnskap gjennom aviser og bøker. Tegnspråket ble sett på som en hjelp til å lette talespråk- og skriftspråksinnlæringen. Det ble også argumentert for at foreldre til døve barn måtte få tegnspråksopplæring mens barna var små. Det var ikke noen uenighet om at tegnspråket skulle være et hjelpespråk til tale- og skriftspråket, men tegnspråket ble sett på som helt nødvendig for å gjøre noe med gapet mellom døve og hørendes kunnskapsnivå. Midt på 1970-tallet kom det ut fire små barnebøker med tegnspråksillustrasjoner. Kursopplegg for foreldre med døve småbarn ble også utviklet. Det ble laget hefte og video til foreldrekurset.
På slutten av 1970-tallet ble begrepet ”døv bevissthet” lansert fra Sverige. Døve svensker jobbet også for at tegnspråket skulle anerkjennes som et selvstendig språk. Mange døve i Norge mente dette gikk for langt, mens andre opplevde dette som en frigjøring. Døveorganisasjonene i Norden var uenige både seg imellom og innad i de enkelte lands forbund.
Utover på 1980-tallet viste flere og flere forskere til at tegnspråk måtte regnes som et fullverdig språk, og døve sees som tospråklige. Dette mente Døveforbundet måtte få konsekvenser for undervisningen i døveskolene. Også tegnspråkskursene som forbundet arrangerte måtte legges om som følge av denne forskningen. Hittil hadde lærene ved kursene undervist i et tegnspråk som nå ble kalt tegn til tale
Kamp for innflytelse i døveskolene
Døve hadde liten innflytelse i døveskolene før de organiserte seg. Det har riktignok gjennom hele døveskolehistorien vært ansatt døve ved skolene. Både i driften av internatene og i praktiske fag, sjeldnere i teorifagene.
Det var en seier for forbundet da myndighetene på 1930-tallet sa seg enig i at døveskolenes tilsynskomiteer skulle ha en døv representant. Døve tilsynskomitémedlemmer oppdaget flere forhold ved døveskolene som de hørende medlemmene overså, for eksempel at døve ansatte fikk dårligere lønn enn hørende.
Som en følge av andre verdenskrig var det blitt lange ventelister for å få plass på døveskolene. Skolene var overfylte og barna ble gående uten språkopplæring. Døveforbundet ønsket derfor at disse barna skulle få et førskoletilbud, og i 1950 åpnet den første barnehagen for døve i Oslo. I 1942 åpnet det en yrkesskole for døve gutter i Bergen. Døveforbundet hadde kjempet lenge for et videre skoletilbud for døve. I 1946 fikk døve jenter yrkesskole i Stavanger.
Da Landsmøtet samlet seg i Bodø i 1953 var det første gang et landsmøte ble holdt i Nord-Norge. Det ble vedtatt og sendt en resolusjon til Kirke- og Undervisningsdepartementet om å få døveskole i Nord-Norge. Noen døveskole i Nord-Norge ble det aldri, og døve nordfra har fortsatt lang reisevei til nærmeste døveskole i Trondheim.
Døveforbundet ønsket at videre skoletilbud, slik som yrkesskolene i Bergen og Stavanger, måtte bli obligatoriske i stedet for frivillige. I 1964 for eksempel, var det kun 60% av elevene som gikk ut fra døveskolene som fikk videre skoleplass. Utviklingen i samfunnet gikk i en retning som gjorde det nødvendig med høyere utdanning. Forbundet fryktet økt arbeidsledighet blant døve. I 1966 la Stortinget fram en melding som åpnet for større integrering av hørselshemmede elever i skolene på de døves hjemsteder. Døveforbundet reagerte sterkt på dette, og fryktet at fokuset for det døve barnet da ville være på den ene sansen det manglet, og ikke på mulighetene.
I mai 1972 startet byggingen av Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Penger hadde vært samlet inn i lang tid og gaver var mottatt fra speiderne i Norge. Det var en drøm for mange i organisasjonen som gikk i oppfyllelse når døve skulle få eget kurssenter og eget folkehøyskoletilbud. Skoleåret 1973/1974 startet det første kullet på Ål.
-
Tegnspråktegnet for tolk
Retten til tolk
Allerede på Døveforbundets landsmøtet i 1924 ble det brukt tolk. Men fra bruken av tolk i organisasjonen og innad i døvemiljøet til en anerkjennelse av retten til å bruke tolk når man trengte det i hverdagen, var det en lang vei å gå.
I 1965 gjorde forbundsstyret et vedtak om døvetolker: Forbundet skulle gjennomføre tolkekurs i Oslo, Bergen og Trondheim. Målet var å gi habile tolker en innføring i forskjellige sider ved tolketjenesten, for eksempel personvern og taushetsplikt. Styret hadde også et møte med rikstrygdeverket om muligheter for refusjonsordninger ved bruk av tolk. Døveforbundet så også muligheter for døve til å ta høyere utdanning om en tolketjeneste kom i stand.
Tidlig på 1970-tallet vedtok Rikstrygdeverket å innføre en offentlig døvetolketjeneste. Foreløpig fikk døve kun dekket tolk til lege- og sykehusbesøk. Fra 1988 kunne døve få dekket utgifter til kirkelige handlinger som gjaldt dem selv, nær familie og nære venner. I 1989 var det klart for ettårig døvetolkutdanning ved Statens spesiallærerhøgskole. Året etter ble det opprettet tolkesentraler rundt om i landet.''
Kampen for tekniske hjelpemidler
Fjernsyn:Tekniske nyvinninger som radio, tv, telefon, talefilm på kino og båndopptaker kom døve lite til gode. De møtte liten forståelse for problemet hos NRK da Døveforbundet kom med ønske om teksting av nyheter. NRK og myndighetenes svar var at de døve måtte ta kurs i munnavlesning. I 1975 sendte NRK programmet ”Lytt med øynene” som var et kurs i munnavlesning. Dette var noe de tunghørte var glade for, og det var vanskelig for Døveforbundet å nå fram til myndigheten om at døve hadde at annet behov enn tunghørte.
Døveforbundet begynte selv å lage programmer som var av interesse for døve gjennom produksjonsselskapet Døves Video som forbundet opprettet i 1974. Etter hvert produserte Døves Video tegnspråklige programmer for NRK. I 1978 ble det sendt en programserie i barne-tv som het ”Kan du se hva jeg sier?” med små tegnspråksleksjoner. Tanken bak var at hørende barn, og voksne rundt døve barn, skulle lære litt tegn. Samme året begynte NRK å tekste ”Ettermiddagsnytt”. Endelig opplevde Døveforbundet positive ting på tv-fronten.
Høsten 1984 sendte NRK et tegnspråkkurs på 16 programmer som het ”Tegn er språk”. To døve kvinner ble landskjent gjennom serien: Anne Gloslie som var programleder, og Mira Zuckermann som hadde hovedrollen i komiserien ”Jakten på Monica” som var en del av programmet.
Før Stortingsvalget i 1985 ba forbundet om teksting av valgprogrammer, men NRK tekstet kun den siste partilederdebatten. Likedan gikk det ved kommunevalget i 1987. Skulle døve boikotte valg? Hvordan skulle de skaffe seg aktuell informasjon om de ulike partiene?
Teksttelefon
Høsten 1980 ble det plassert ut 20 teksttelefoner til døve som et prøveprosjekt. Selv om de 20 bare kunne ringe hverandre var teksttelefon en kjærkommen hjelp for døve. Men det tok sin tid fra et vellykket prøveprosjekt og fram til myndigheten kom på banen med midler. Først i 1984 kunne teksttelefon tas i bruk. Da ble formidlingssentralen opprettet. Det var gratis å ringe formidlingen og åpent fra 8 til 21. Men for å få teksttelefon måtte du ha legeerklæring på at du var telefondøv. Dette var noe forbundet opplevde som uholdbart. Fra 1988 derimot var tilbudet blitt bedre. Nå var det tre døgnåpne formidlingssentraler i Norge. Teksttelefonene kunne også brukes til å ringe direkte til en lik teksttelefon både i Norge og til nabolandene. Dette lettet kommunikasjonen for døve.
Andre hjelpmidler: I 1967 fikk Døveforbundet se på ei vekkerklokke for døve og et dørklokkevarslingssystem, som en ingeniør hadde utviklet. Etter hvert ble det utviklet flere hjelpemidler som gjorde hverdagen enklere. Til å begynne med var det forbundet som kjøpte og leide ut enkle hjelpemidler som vekkerklokke med lampe for døve, og varselanlegget ”Blinken” til småbarnsfamilier. ”Blinken” var et lysanlegg for dørklokke, vekkerklokke og ved spedbarnsgråt.
-
Fra demonstrasjon 23. september 1978
Demontrasjon og streik
Første gang døve i Norge bestemte seg for å ta i bruk virkemidler som demonstrasjoner var i 1978. Det ble demonstrert i de fire størst byene. Parolene gjaldt flere døvetolker, mer teksting i NRK og tegnspråk i undervisningen. Demonstrasjonene fikk god pressedekning, og markerte en ny måte for forbundet å nå fram med sine synspunkter.
På nyåret i 1988 sluttet NRK å tekste ”Ettermiddagsnytt”. Frustrasjonen over dette og generelt liten vilje hos NRK til å tekste programmer, endte med at landets døve samlet seg om en lisensstreik. Lisenspengene ble betalt inn på egen streikekonto. Nesten 1200 deltok i streiken, som fikk gode presseoppslag. I oktober hadde Døveforbundet et møte med NRK hvor NRK lovte daglige nyheter på tegnspråk, månedlige aktualitetsprogram for døve, tilrettelagte barneprogram og et mål om å tekste 80% av programmene når den nye tekstmaskinen kom i bruk. Lisensstreiken ble avblåst og pengene betalt inn, og i 1989 fikk døve se konkrete positive resultater av lisensstreiken. Det året ble ”Ettermiddagsnytt” erstattet med ”Nyheter på tegnspråk”, andre nyheter ble tekstet gjennom tekst-tvs side 777. Årets høydepunkt kom i desember da NRK sendte adventserien ”Vertshuset Den gylne hale” med tegn og tale, og døve skuespillere sammen med flere kjente hørende skuespillere.
Da statsbudsjettet for 1990 ble lagt fram var døveskolene nevnt i ”Prosjekt S”. Et prosjekt som tok sikte på å legge om eller eventuelt legge ned døveskolen. Regjeringen gikk sterkt inn for full integrering av alle hørselshemmede. Dette førte igjen til massedemonstrasjoner i døvemiljøet. Høsten 1990 gikk 800 demonstranter gjennom hovedstadens gater og til Stortinget under slagordet ”La døveskolen leve!” Det var mange organisasjoner som stilte seg solidarisk med Døveforbundet, og i juni 1991 led Arbeiderpartiets ”Prosjekt S” nederlag da stortingsflertallet gikk inn for fortsatt helårsdrevne døveskoler ved de planlagte kompetansesentrene.
I 1991 flyttet døveskolen i Trondheim ut av Rødbygget og til nye lokaler utenfor byen. Hva kom til å skje med det gamle bygget som hadde vært døveskole helt siden den stod ferdigbygd i 1855. I dette huset hadde Trondheim Døveforening blitt stiftet i 1898 og Norges Døveforbund i 1918. Derfor ble det allerede i 1990 opprettet en stiftelse som skulle arbeide for at Rødbygget kunne bli et nasjonalt museum for døvehistorie. Samme året ble også Norsk Døvehistoriske Selskap stiftet. De ønsket å samle inn og ta vare på alt som hadde interesse for døvehistorien. Selskapet kom med støtte til museumsplanene. Men i desember 1990 vedtok Stortinget at hele området Bispegata 9B, som Rødbygget var en del av, skulle overlates til Trondheim ingeniørhøgskole.
Det viste seg at Rødbygget var verneverdig, og da ble det ikke fult så enkelt for ingeniørhøgskolen å ta bygget i bruk. Høsten 1991 var døve fra hele landet samlet i Trondheim til Døves Kulturdager. Det ble arrangert et demonstrasjonstog gjennom byens gater. 500 demonstranter deltok til støtte for at Rødbygget måtte bli museum. Ingeniørhøgskolen sa ja til å leie plass til et døvemuseum, men leiebeløpet var skyhøyt. Derfor endte det med at Norsk Døvemuseum ble en del av Trøndelag Folkemuseum i 2002.
Hørselshemmedes landsforbund
Hørselshemmedes Landsforbund ( HLF) har vært en landsdekkende organisasjon siden 1947, men helt siden 1917 har hørselshemmede hatt en organisasjon i Oslo: ”Tunghørtes Vel”. De gav ut ”Tidsskriftet for tunghørte” som i dag er kjent som bladet ”Din Hørsel”.
HLF har vokst fra å ha 1200 medlemmer fordelt på noen få byer i Sør-Norge til å bli verdens største hørselsorganisasjon med nesten 38.000 medlemmer spredt rundt i hele landet.
De første årene
Organisasjonens første leder var professor Odd Opheim, spesialist i øre-nese-halssykdommer. Helt fram til 1980 var HLF ledet av normalthørende.
I begynnelsen var det viktig å bygge opp en organisasjon med lokallag rundt i hele landet. Ved oppstarten var det bare 9 foreninger og 1200 medlemmer, men i 1955 hadde medlemstallet steget til 2800 fordelt på 35 lokallag.
Målet med forbundets arbeid var å ta hånd om tunghørtes interesser og hjelpe medlemmene i å bli så uavhengig som mulig av sin nedsatte hørsel. Det ble satset på høreapparater og munnavlesningskurs. Helt fram til slutten av 1980-årene ble det arrangert munnavlesningskurs i regi av HLF.
Da en ny og bedre generasjon med høreapparater kom i produksjon etter andre verdenskrig, jobbet HLF mye med folks holdninger for å få dem til å ta i bruk apparatene. De tok i bruk slagord som ”Høreapparat svekker ikke hørselen” og ”Høreapparat –like naturlig som briller”.
Det ble arbeidet aktivt i 1950-årene for at tunghørte barn skulle få tilrettelagt skolegang. Hittil hadde disse barna valget mellom å gå på døveskole eller ”henge med” så godt de kunne i klassen på hjemmeskolen. I Oslo hadde tunghørte barn et tilbud ved Ila skole. Der kunne de gå i egne ”hørselsklasser”. I 1948 ble det startet en framhaldsskole for døve og tunghørte, Alm skole i Nordrehov, som ligger utenfor Hønefoss. Skolen var i drift til 1979.
HLF startet selv opp en handelsskole for hørselshemmede i 1956: Frogner Handelsskole i Oslo. Og endelig i 1958 kom den første statlig internatskolen for tunghørte barn, Vikhov ved Trondheim, som eksisterte til de statlige pedagogiske kompetansesentra for hørselshemmede var utviklet tidlig på 1990-tallet. I årene 1955-1980 skjedde det ikke så mye med organisasjonen. Antallet medlemsforeninger sank, og medlemstallet steg ikke nevneverdig. Organisasjonen bar preg av å være Oslo-styrt. Det ble satset veldig på Frogner Handelsskole, som etter hvert fikk navnet Briskeby skole. Skolen var HLFs stolthet.
Briskeby skole eies fortsatt av HLF, men er blitt et skole- og kompetansesenter under det statlige pedagogiske støtteapparatet. Skolen var den første i verden som tilbød undervisning til hørselshemmede kun basert på munnavlesning, og er i dag den eneste i Norden med tilrettelagt opplæring for hørselshemmede som ikke ønsker å bruke tegnspråk. Det benyttes mye høreteknisk utstyr, og det gis også tilbud til døvblitte, CI-opererte og Tinnitus- og Ménièrerammede.
Etter hvert vokste det fram en misnøye blant medlemmene som mente at organisasjonen var for Oslo-styrt. Mange hørselshemmede ønsket en mer brukerstyrt organisasjon i stedet for at hørselsspesialistene satt med ledelsen. Det toppet seg i 1980. Noen av medlemmene sendte et ”kampskrift” til landsstyret, og på et ekstraordinært landsmøte ble hele den gamle ledelsen vraket. Under det neste ordinære landsmøte ble det valgt helt nytt landsstyre, med den 26 år gamle hørselshemmede Kåre Johannessen som leder.
Ny giv i HLF
Det var 4000 medlemmer i HLF da det nye landsstyret overtok i 1981. Siden har organisasjonen vokst kraftig, og er i 2005 verdens største hørselsorganisasjon med nærmere 38.000 medlemmer fordelt på 200 lokallag og 19 fylkeslag.
I 1990 fikk HLF sin første kvinnelige leder. Hun kom fra Nordland og het Mari Gården. Under hennes ledelse ble både kvinne- og distriktsaspektet forsterket, og det utviklet seg et tettere internasjonalt samarbeid og et tettere samarbeid med Norges Døveforbund (NDF).
I de siste årene har HLF satset på å utdanne hørselshjelpere og likemenn. Disse er rådgivere for helsepersonell og stiller opp for mennesker som er i samme situasjon som dem selv.
Foreldre-barn-arbeidet har fått større plass. For foreldregruppen har det særlig vært kommunikasjons- og skolesituasjonen som har opptatt dem. I løpet av 1980-årene slo begrepet totalkommunikasjon gjennom i foreldregruppen. Totalkommunikasjon inkluderte tegnspråk. Mange foreldre var positive til at deres hørselshemmede barn skulle lære tegnspråk, mens HLF tradisjonelt hadde tatt avstand fra kommunikasjon ved hjelp av tegnspråk. I 1988 ble det holdt foreldrekonferanse sammen med Norges Døveforbund. Utviklingen av spesialskolene for døve og tunghørte til kompetansesentre for alle hørselshemmede barn var viktig for begge foreldregruppene.
Mange døvblitte ønsket kontakt med HLF heller enn med NDF. Mange som blir døve i voksen alder syns det er vanskelig å lære tegnspråk. En del av dem velger heller å lære munnavlesning og å bruke skrivetolk.
Utfordringene for HLF siden 1990 har blant annet vært å få refusert utgifter til de nye digitale høreapparatene, rehabilitering av hørselshemmede og bedre oppfølging av Tinnitus- og Ménièrerammede i helsevesenet. Svært viktig har det vært å kjempe for at hørselshemmede barn får like godt skoletilbud over hele landet og at hørselsskader hos barn oppdages tidligere. Teksting av tv-sendinger og norske kinofilmer har vært og er viktig for HLF i likhet med NDF.
Siden 2000 har opplæringstilbudet til CI-opererte barn vært en kampsak for HLF. Organisasjonen ønsker et mer tilrettelagt tilbud til CI-barna basert på talespråket framfor tegnspråk.
HLF har endret seg fra å være styrt av en elite, blant andre de medisinske spesialistene på hørsel, til å bli en brukerstyrt interesseorganisasjon. Det har ført til en stor økning i antall medlemmer, og også gjort at flere ulike grupper av hørselshemmede har funnet sin plass i HLF. I dag består organisasjonen, foruten de tunghørte voksne som utgjør flertallet, av egne ungdomsgrupper, foreldre til hørselshemmede barn, døvblitte, Tinnitus- og Ménièrerammede.
-
Døvblinde Helen Keller på besøk i Norge, her sammen med Polly Thomson og Conrad Bonnevie- Svendsen
Foreningen Norges Døvblinde
– en pionerorganisasjon for døvblinde
13. oktober 1957 startet døvblinde i Norge en egen forening innenfor Norges Blindeforbund, godt oppmuntret av Helen Keller som besøkte Norge våren 1957 i forbindelse med 50 års jubileet i Østlandske Blindeforbund. Helen Keller holdt tale på festmøtet i Universitetets Aula i Oslo. Under Norgesbesøket oppfordret hun de døvblinde til å danne sin egen forening. 19. juni 1978 brøt foreningen med Blindeforbundet og dannet sin egen selvstendige organisasjon: Foreningen Norges Døvblinde (FNDB).
Et særlig behov var å få et eget nyhetsblad i punktskrift da døvblinde verken kan høre nyheter på radio eller lese aviser. Døvblindes ukeblad, i punktskrift, kom ut første gang i januar 1957. Dette var døvblindes eneste skriftlige nyhetskilde fram til 1977. Da startet ”Punktnytt” å komme ut fire ganger i uken med sammendrag av nyhetene i radio.
I 1956 fikk døveprest Ragnvald Hammer i stand et sommerstevne for døvblinde. Både de døvblinde selv og andre i organisasjonene for døve og blinde var skeptiske. Hammer gav seg ikke og stevnet var så vellykket at døvblinde har arrangert sommerstevner hvert år siden den gang.
Blindeforbundet eller Døveforbundet
Selv om døvblinde tidligere var en del av Blindeforbundet var det også kontakt med Døveforbundet. De døvblinde som hadde størst problemer med synet følte seg knyttet til Blindeforbundet, mens de døvblinde som slet mest med hørselen kjente seg best hjemme i Døveforbundet. Da døvblinde fikk en selvstendig organisasjon i 1978 ble det lettere for dem. Nå kunne de stå samlet om saker som var spesielt viktige for dem.
Selvstendig organisasjonSiden 1978 har FNDB kjempet for flere saker, men de to viktigste sakene har kanskje vært kampen for å få aksept for behovet for ledsagere, samt utdanning av tolker for døvblinde. Tidlig i 1980-årene ble det satt i gang kurs for døvblindetolker og –ledsagere. Siden 1988 har døvblinde hatt rett på fri reise for ledsager, og tidlig på 1990-tallet kom det i gang tolkeutdanning både i Oslo og Trondheim.
FNDB ønsker å ivareta døvblindes interesser, men også være et møtested sosialt og kulturelt. Døvblinde har et handikap som ofte fører til isolasjon, og organisasjonen har satset på å bygge opp kontaktklubber for døvblinde i store deler av landet.
LSHDB
Landsforbundet for kombinert Syns og Hørselshemmede/ Døvblinde ble dannet i 1997 på basis av Norges Usher Forening.
Organisasjonen Landsforbundet for kombinert Syns og Hørselshemmede/Døvblinde (LSHDB) er en landsdekkende, brukerstyrt interesseorganisasjon. LSHDB ble dannet 22. februar 1997 på basis av Norges Usher Forening.
Usher syndrom er den vanligste årsaken til døvblindhet i vestlige land. I Norge er det ca. 150 personer med Usher. Sykdommen er svært sjelden og skyldes arv. Begge foreldrene må være bærere av Usher gen for at den skal kunne arves av barna. Likevel er det bare 25% sjanse for å utvikle sykdommen. Usher syndrom er kjent i tre varianter, med ulik grad og kombinasjon av syns- og hørselshemming.
Norges Usher Forening (NUF) ble stiftet i 1989 ut fra et behov for sosial kontakt og for å finne forståelse hos hverandre. Høy aktivitet kjennetegnet organisasjonen som hvert år arrangerte sommertreff og julebord. I 1995 stod også NUF som arrangør av Nordisk sommerleir.
NUF representerte Usher syndrom i offentlige utvalg, var tilstede ved offentlige konferanser og foreleste ved høyskoler og universitet. Andre døvblinde og kombinert syns- og hørselshemmede ønsket å samarbeide med NUF, og slik ble LSHDB stiftet i 1997.
Organisasjonen tilbyr sine medlemmer kurs, seminarer og temamøter. Det blir arrangert turer, sommer- og juletreff. Det finnes flere distriktslag på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og i Sør-Trøndelag. I Oslo og Drammen har LSHDB aktivitetssentre. Fire ganger i året utgis medlemsbladet SynHør.
LSHDB ønsker å synliggjøre sine medlemmer i samfunnet og oppmuntre medlemmene til å utnytte sine ressurser optimalt. Gjennom å etablere distriktskontakter ønsker organisasjonen å danne gode sosiale miljøer.
Foreningen vil samarbeide med andre interesseorganisasjoner, myndigheter og instanser de har felles interesser med. LSHDB ønsker å være med å stimulere til forskning på området kombinert syns- og hørselshemming og døvblindhet.
Vil du vite mer?
Thorbjørn Johan Sander: Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, 1993
Alf Ragnar Nilsen: "Hørselshemmedes landsforbund i medgang og motvind 1947-97" i Men bakom synger skogen, 1997
Nettsiden HLF: www.hlf.no
Trygve Skjølberg: "Andre skoler og førskoler for døve" i Trondheim offentlige skole for døve, 1992
Nettsiden Foreningen Norges Døvblindes: www.fndb.no
Nettsiden LSHDB: www.lshdb.no