Livet på internat

Hvordan var det å bo på døveskolen sist på 1800-tallet? Var det bra å vokse opp i et internat i en stor by for et døvt barn fra landet? Lengtet barna hjem til foreldrene sine?

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Da Abnormskoleloven kom i 1881, ble det undervisningsplikt for døve i Norge. Det betydde at foreldrene ikke kunne holde barna sine hjemme, uansett hvor langt det var til nærmeste døveskole. På den tiden fantes det verken biler, busser eller fly. Reisene foregikk med dampbåt langs kysten, og med hesteskyss eller til fots langs landeveien. Bodde du mellom Trondheim og Oslo kunne du reise med tog over Røros. Etter at det ble skoleplikt for døve, økte antallet elever som trengte skoleplass.

Det var litt forskjellig hvordan skolene organiserte oppholdet for barna. Ved internatskolene oppholdt elevene seg i og rundt skolebygningene hele døgnet, med unntak av en og annen utflukt . Etter hvert ble det vanlig å reise hjem på sommerferie, mens julen ble feiret på skolen. Ved eksternatskolene bodde elevene i fosterhjem, gjerne to og to eller enda flere sammen. Det var vanlig å bosette elevene hos håndverksfamilier, slik at de kunne lære seg et yrkesfag.