Livet på internat

I dag er det to dager igjen til julaften. Jeg gleder meg veldig. Det er forresten siste jula jeg feirer her på døveskolen. Kanskje jeg er hjemme neste jul? Jeg har ikke feiret jul hjemme på gården siden jeg var ni år. Det er åtte år siden nå. Heldigvis har jeg fått reise hjem på sommerferie med dampen de tre siste årene.

Siden det er lørdag i dag har vi badet. Vi fikk litt ekstra med tid og rikelig med varmtvann og såpe. Det er en god følelse å sitte her nybadet i rene klær og ha litt tid for seg selv. I kveld har vi fått fri til å pakke inn julegavene vi har laget til hverandre. Jeg benytter sjansen til å skrive litt i dagboka mi her i samlingssalen hvor det er lys og varme, og voksne til stedet som passer litt på oss. 

Sovesalen er så mørk og kald. Dessuten får jeg ikke skrive i fred for de andre guttene. Det er ikke grenser for hva de vil ha meg med på i nattens mulm og mørke. Jeg husker i fjor høst da vaktmesteren oppdaget oss på vei ned i kjøkkenet lenge etter leggetid. Eller den gangen en hel gjeng av oss klarte å lure oss ut i byen ei lys vårnatt. Vi kom oss til og med uoppdaget inn igjen langt ut på natta gjennom et vindu vi hadde latt stå på gløtt i klasserommet. Den historien lo vi lenge av. Det ble ikke så mye å le av etter at bestyreren kalte oss inn på kontoret og viste oss brevet fra Havnefogden, og det kom for en dag at vi hadde vært nede på kaia. 

Det er ikke fritt for at jeg har litt hjemlengsel. Skulle gjerne vært hjemme på gården med småsøsknene mine, mor og far. Jeg husker det som det var i går, den høstdagen for sju år siden da de reiste fra meg. Jeg var ti år og kunne ikke si annet enn mor, far og nei. Da de dro stod jeg igjen med en fremmed voksen ved siden av meg og ropte de tre ordene til jeg var helt sår i halsen. Det var lærer Hansgård som var sammen med meg. Han var tålmodig og snill, og etter hvert lærte jeg og trives. Men frykten for at jeg aldri skulle få komme hjem mer, var der helt til jeg lærte meg såpass med tegnspråk at en av de andre guttene forklarte meg hvordan ting hang sammen.

Det beste med jula på døveskolen er maten. På julaften får vi både risengrynsgrøt med smør og sukker på, og spekepølser ved siden av. På kvelden, etter gangen rundt juletreet og pakkene, får vi fersk hvetekringle med hakkede mandler til kaffen.

Ragnar, 17 år

Som vanlig ble jeg vekket klokka seks av inspektrise fru Kristiansen, som hadde morgenvakten. Hun kom bort til sengen min og rusket godt tak i meg, før hun bestemt fortsatte videre til neste seng. Jeg visste at det bare var å stå opp i en fei og hoppe i klærne før hun var ferdig med å vekke resten av de 17 jentene på salen. Etter en rask tur ut i gården for å tømme nattpottene og få stelt seg litt, bar det inn på klasserommet for å gjøre litt lekser før frokost. Jeg fikk da svelget grøten og den lunkne kaffen i dag også. For sulten er jeg jo, selv om det ikke smaker så mye.

Klokka åtte startet vi som vanlig på en femtimers økt med teorifag, bare avbrutt av mellomfrokosten klokka elleve. I dag gikk det fint med meg i taleøvingstimen. Det er fortsatt vondt å tenke på hvor mye de yngre barna sliter med å lære uttalen på alle lydene og ordene. Heldigvis er jeg over det verste. Læreren er fornøyd med uttalen min, så kan jeg legge mer krefter i religionstimene. Selv om det er lenge til våren vil jeg være sikker på at jeg lykkes til konfirmasjonen.

Etter at middagen var fortært i ettida, ruslet jeg og et par av venninnene mine rundt i skolegården og så på de små som slo ball. Dette er den beste tiden på dagen for meg. Litt fri, og ut i sola en tur, før vi tar fatt på ettermiddagstimene. De timene gleder jeg meg stort sett til. Jeg er glad i å sy, men i dag var det min tur til å vaske trapper. Derfor fikk jeg ikke vært med så lenge jeg skulle ønske i håndgjerningsklassen.

Da vi var ferdig med kaffepausen klokka seks, spurte Eline og jeg om vi fikk gå oss en liten tur i gatene utenfor skoleporten. Det fikk vi, og nøt å bare være oss selv uten inspektrisenes mistenksomme blikk. Inspektrisene tror nesten alltid at vi prater stygt om dem når vi bruker tegnspråket oss i mellom, men vi har da mye annet å snakke om!

Vi var litt sene tilbake, så det var ikke mye lekser vi fikk gjort før klokka ble åtte og det var kveldsmat. Det er synd at ikke vi eldste kan få sitte oppe ei stund etter kveldsmaten å gjøre lekser.

Ragnhild, snart 18 år.