Hørsel
Hørsel er evnen til å oppfatte lyd. Lyd kan beskrives som trykkbølger eller svingninger av ulik lengde og hastighet. Trykkbølger som passerer det ytre øret, overføres fra trommehinnen gjennom bena i mellomøret, det vil si hammeren, ambolten og stigbøylen, til det indre øret. Her påvirkes de omtrent 30 0000 sansecellene inne i sneglehuset (cochlea), lydbølgene omdannes til elektriske impulser som sendes til hjerne. Først når disse når hjernen opplever vi å høre.
Årsaker til tap av hørsel
Hørselshemming kan skyldes arv, sykdom i tidlig fosterliv, fødselsskader og senere infeksjoner. Den vanligste infeksjonen som kan føre til døvhet i dag, er hjernehinnebetennelse, mens røde hunder hos mor under svangerskapet var den vanligste årsaken til at barn ble født uten hørsel fram til midt på 1970-tallet. Det er færre barn som blir hørselshemmet på grunn av sykdommer i barneårene nå enn for noen generasjoner siden. Det skyldes at mange sykdommer er utryddet, kunnskapen om sykdommer er blitt bedre, vaksiner hindrer sykdommer og behandlingen av mange sykdommer er også blitt bedre. Det er derimot flere barn enn før som mister hørselen på grunn av foster- og fødselskader. Det er fordi flere for tidlig fødte barn overlever, og da er det ikke alltid de er nok utviklet til at alle sansene virker like godt. De for tidlig fødte barna er også mer mottakelig for infeksjoner.
Å miste hørselen kan være dramatisk, uten hørselen blir du isolert fra lydmiljøet rundt deg. Du blir overlatt til dine egne betraktninger om hva som skjer. Du kan ikke fange opp hva som sies eller snakke med menneskene rundt deg. Det å leve uten hørsel eller med redusert hørsel er derfor et alvorlig handikap i hverdagen, men det er også det handikapet som kan opphøre å være et handikap i et miljø som brukere tegnspråk. Ved å kommunisere på tegnspråk kan synet tas i bruk i stedet for hørselen. Hørselshemmede er som tegnspråksbrukere en egen språklig minoritet, og kan sammenlignes med fremmedspråklige minoriteter. Ved hjelp av tegnspråket har hørselshemmede utviklet sin egen kultur og identitet. I dette tegnspråkmiljøet er det hørende som får et språklig handikap.
Språk og hørsel
Å ikke kunne høre får store konsekvenser for språkutviklingen til et barn. Småbarn som hører lærer seg etter hvert å snakke. Når de begynner på skolen lærer de å lese og skrive det samme språket som de har hørt helt fra fødselen. Når et barn ikke hører tar det heller ikke i bruke talespråket på en naturlig måte. For å kompensere for hørselstapet er det mer naturlig å kommunisere ved hjelp av synet. Døve utvikler et naturlig tegnspråk fra de er barn. Ved å gå i barnehage og skole som legger vekt på tegnspråkopplæring, får døve barn mulighet til en god språklig og kognitiv utvikling.
Det er lett å tro at så snart en som er døv har lært tegnspråk, kan han lese og skrive norsk like godt som de som hører. Slik er det ikke. Tegnspråk er den døves førstespråk. Norsk blir andrespråket eller fremmedspråket. I tillegg er det slik at tegnspråk og talespråk er så forskjellige at det krever mye innsats for en tegnspråksbruker å bli god i norsk skriftlig.
Ikke alle hørselshemmede bruker tegnspråk. Mange tunghørte bruker høreapparat og lærer seg munnavlesning i tillegg. Noen døve bruker munnavlesning også, Siden slutten av 1980-tallet har det blitt mulig å foreta CI-operasjoner av hørselshemmede. CI står for Cochlea Implantat. Det er et svært avansert høreapparat, en protese, som opereres inn bak øret. CI gir døve noe hørsel. Ved å operere tidligst mulig, gjerne før 1 årsalderen, kan CI-barn fungere som lett til moderat tunghørt. De kan lære å oppfatte tale og lære seg å snakke.
I Norge regner vi med at 10% av befolkningen er hørselshemmet. Blant eldre er det mange tunghørte. De fleste av oss får dårligere hørsel med årene. Hos andre er hørselshemmingen medfødt, eller de mister hørselen helt eller delvis i ulike faser av livet. 160.000 nordmenn bruker høreapparat, de fleste av disse er eldre. De som er svært tunghørte eller døve har ikke så mye nytte av et høreapparat. 0,1% av befolkningen regnes som døve. I Norge vil det si at det er om lag 3500 som er døve fra fødselen eller tidlige barneår. De kaller vi førspråklige døve. Det er også om lag 1500 døvblitte. Det er både barn og voksne som har blitt døve etter at de har lært et språk.
Vil du vite mer?
Sissel M. Grønlie: Når noen ikke hører, 1995.
Les mer på nettsidene våre om tegnspråkets historie og om CI i et historisk perspektiv: