Tegnspråk

Tegnspråk er det mest naturlige språket å kommunisere på når man ikke hører.

Språket tar form

Tegnspråk som organisert språk har en lang og sammensatt historie. Det har røtter til spanske klostersamfunn, men vi regner starten på utviklingen av tegnspråk som et eget språk, til 1700-tallet, og det var i Paris det startet. Utviklingen av tegnspråket stoppet opp omkring midten av 1800-tallet, da talespråket fikk framgang i undervisningen av døve. Først på slutten av 1960-tallet ble igjen tegnspråk døves viktigste språk.

I Norge kom tegnspråket med opprettelsen av døveskolen i 1825. Grunnleggeren av døveskolen, Andreas Christian Møller, tok med seg det danske tegnspråket etter å ha gått på døveskolen i Danmark. Det danske tegnspråket, som igjen kom fra det franske tegnspråket, la dermed grunnlaget for det som etterhvert ble et særegent tegnspråk i Norge, altså det norske tegnspråket. 

Tegnmetoden

  •  (Foto/Photo)

Abbed Charles-Michel de l'Épée begynte å undervise noen døve barn i Paris, etter å ha sett at de døve barna brukte tegn når de snakket sammen. Det var helt naturlig for dem, og de lærte seg raskt nye tegn. Derfor tenkte l’Epée at tegnspråk var døves førstespråk. Han brukte tegn, håndalfabet og skrift i undervisningen av sine døve elever. Ut fra de naturlige tegnene L’Epée så hos elevene, konstruerte han tegn for abstrakte begreper og metodiske, grammatiske tegn til hjelp i undervisningen.

Det blir ofte sagt at l'Épée er tegnspråkets far. I virkeligheten var det døve som lærte ham å bruke tegn. Épée utviklet et nytt systematisk tegnspråk som han brukte i undervisningen, delvis basert på det gamle tegnene som de døve brukte, og delvis basert på egne og andre pedagogers teorier om tegnspråk.

Talemetoden

  •  (Foto/Photo)

Samtidig i Tyskland underviste Samuel Heinicke også døve barn. Hans mål var at de døve skulle finne sin plass i det hørende samfunnet. Da måtte de kunne snakke tysk mente han. Hans metode kalles talemetoden eller oralmetoden, og går ut på at de døve barna pugger uttalen på bokstavene og ordene. De døve barna lærte å snakke, men det tok lang tid, og uttalen var ikke alltid like tydelig. Men Heinicke mente at barna måtte lære å snakke, for uten talespråket kunne de ikke tenke!

Disse to mennene var svært uenige. Gjennom brevveksling prøvde de å overbevise hverandre om hva som var den beste undervisningen for døve barn. Tidlig på 1800-tallet så det ut som om l’Epées tanker skulle vinne. I flere og flere land ble det startet døveskoler, noen offentlige, andre private. Og de aller fleste brukte tegnspråk.

Tegn eller tale?

  •  (Foto/Photo)

Kampen mellom tengspråkbasert eller talebasert undervisning har mer eller mindre preget hele døveskolens historie, fra begynnelsen til i dag.

Fra midten av 1800-tallet sluttet mange døveskoler helt å bruke tegnspråk i undervisningen, også i Norge, og elevene fikk heller ikke bruke tegnspråk seg i mellom i fritiden. De som sverget til talemetoden i stedet for tegn, mente nemlig at de kunne vise til de beste resultatene og de flinkeste elevene. De hadde som mål å avskaffe tegnene.

Tegn ble sett på som en hindring for gode tale-og munnavlesningsferdigheter. Når barna lærte tegn først, lærte de å tenke i bilder, og det var et hinder for at de skulle tenke på hørende menneskers språk. Mange mente også at tegn var skadelig for døves moralske utvikling. På 1800-tallet var det mange som så på kroppen som noe negativt. Det å bruke tegn kunne virke vulgært for datidens dannede mennesker, og man ville nå lenger i både moralsk, åndelig og intellektuell utvikling med talespråket, mente man.

Mange døvelærere så på den rene talemetoden som et radikalt framskritt for døveundervisningen. Det var stor tro på at talemetoden ville føre til at døve ble likestilt med hørende og dermed "normalisert". Når døve lærte tale og munnavlesning, kunne de fungere i samfunnet som hørende, skaffe seg jobber og ikke ligge samfunnet til byrde.

Døvelærerkongressen i Milano

På en internasjonal døvelærerkongress i Milano i 1880 demonstrerte elevene til den berømte døvelæreren Guilio Tarra sine ferdigheter. Elevene viste store språkkunnskaper og en munnavlesning ingen hadde sett maken til. Kongressen kom fram til at ordet var tegnet overlegent. Ordet kunne bringe den døvstumme inn i samfunnet og gi dem mer fullkomne språklige kunnskaper. Denne kongressen førte til at tegnspråket mistet sin status som det beste språket for døve, og i en periode mer eller mindre forsvant tegnspråket fra døveskolene. Det ble "finere" å bruke talespråk enn tegnspråk. Folk så på det som et mirakel når de døve barna snakket. Det er viktig å legge merke til at disse døvelærerne selv var hørende!

Nye holdninger

  •  (Foto/Photo)

Det varte likevel ikke så mange årene før lærerne igjen tillot barna å bruke tegn seg i mellom. De gode resultatene av den rene taleundervisningen ble ikke helt som forventet, og troen på metoden avtok. Nesten ingen av lærerne kunne selv tegnspråk, og det var ingen krav til dem at de skulle kunne det. Men det var også mange døvelærere som innså at for at barna lettere skulle lære kunnskapsstoff, måtte de bruke noe tegn til støtte i undervisningen. Da Norges Døveforbund begynte å arrangere tegnspråkkurs på slutten av 1960-tallet, var det mange døvelærere som meldte seg på.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet skjedde det mye som gjorde at både døve og hørende endret syn på hva tegnspråk er. I 1973 kom den norske døvepsykiateren Terje Basiliers doktorgradsavhandling om døvhet. Den bidro til å avmystifisere det å være døv, og bidro til at døve ble sett som vanlige mennesker. Doktorgraden vakte også oppsikt i utlandet, og Basilier ble vitenskapelig æresdoktor ved verdens eneste døveuniversitet: Gallaudet i Washington, USA. Basilier gjennomførte et forskningsprosjekt på slutten av 1960-tallet. Resultatet viste at tegnspråk brukt som støtte i undervisningen, utvidet de døves ordforråd og økte deres språklige evner. Dette var forskning som fikk skolefolk til å endre mening om tegnspråkets plass i døveundervisningen.

Utover på 1980-tallet viste flere og flere forskere til at tegnspråk måtte regnes som et fullverdig språk, og døve sees som tospråklige. I Norge ble tegnspråk døves førstespråk fra innføringen av L97 - Læreplanen for den 10-årige grunnskolen.

Norsk tegnspråk- et eget språk

  •  (Foto/Photo)

Norsk tegnspråk er anerkjent som et fullverdig språk i Norge. Det vil si at det har en status som gjør at det kan brukes i alle sammenhenger og i alle deler av samfunnslivet.

Tegnspråk må ikke sees på som en kommunikasjonsmetode, men som et språk i et mangespråklig samfunn. Norsk tegnpråk har ulike dialekter og sosiolekter, og skiller seg fra tegnspråk i andre land. Språket har en grunnleggende verdi, blant annet som identitetsmerke og kulturuttrykk for en språklig minoritet i det norske samfunnet

Norsk tegnspråk er et genuint norsk språk, og er en del av den norske kulturarven og en del av det språklige mangfoldet i Norge.

Litteratur

Stein Erik Ohna: Å være døv i en hørende verden, 1995.
Anne Mette Rekkedal: Vi var fattige på språk. Virkelig fattige, 1997.