Døveskoler i Norden

Peter Atke Castberg var født i København. Han hadde norske foreldre, og vokste delvis opp i Norge. Castberg utdannet seg til lege. Han hadde hørt om helbredelser av døve ved hjelp av en metode som kaltes galvanisering. Legene trodde at døve og tunghørte kunne få igjen hørselen når de gjentatte ganger kjørte strøm gjennom ørene på dem. Behandlingen var svært smertefull. Castberg dro på studiereise til både Tyskland og Frankrike for å lære mer, etter at han selv hadde prøvd å helbrede døve ved hjelp av galvanisering uten og lykkes. Han kom hjem med større tro på undervisning av døve enn på helbredelse. 

I 1807 startet Det kongelige Døvstumme-Institut i København opp. Det ble undervist etter L’Epées metode. Castberg så fordelene med den framfor Sicards mer innviklede tegnspråksopplæring. Castberg ledet døveskolen til han døde av sykdom i 1823, bare 43 år gammel. Til da hadde 58 elever gjennomgått skolen. En av disse elevene var Andreas Christian Møller fra Trondheim. 

Det var langt og dyrt å reise til København, som var hovedstad i riket Danmark-Norge. Flere og flere i Norge ønsket egen døveskole. Det ble samlet inn penger til inntekt for en døveskole i kirkene rundt om i landet hver konfirmasjonssøndag i en tiårs periode. Mange mente at en framtidig døveskole burde ligge i Christiania, som Oslo het den gangen. 

Christiania var den største byen i Norge, og fungerte på en måte som hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet var det mange som jobbet for at Norge skulle bli et eget selvstendig land. Inspirasjonen kom blant annet fra den franske revolusjonen, og førte til at Grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814. 

Tiden gikk, og på grunn av at Danmark hadde valgt Napoleons side i krigene han førte i Europa, tapte de Norge til Sverige i 1814. Sverige fikk Norge i krigsbytte fordi de hadde støttet alliansen mot Napoleon. Så nå satt kongen over Norge plutselig i Stockholm. Stockholm hadde fått døveskole i 1808. Da spørsmålet om egen døveskole i Norge kom opp ville svenske myndigheter heller ha enda en døveskole i Sverige, men de fant ikke noen kvalifiserte lærere. 

Trondheim døveskole

1. april i 1825 åpnet den første døveskolen i Norge dørene. Skolen hadde fått leie lokaler i Waisenhuset, et hus som tidligere hadde vært brukt til fattigskole. Da skolen startet hadde den bare 7 elever. Skolen hadde plass til 30 elever, og i 1828 var alle elevplassene fylt opp. Elevene gikk på skolen i fem år. Målet med undervisningen var å lære elevene et praktisk yrke så de kunne forsørge seg selv. For å klare det måtte de lære å lese og skrive. Elevene måtte også forberedes til konfirmasjonen, som fungerte som en avsluttende eksamen. Uten konfirmasjon ble man ikke regnet som voksen, og kunne verken få arbeid eller inngå ekteskap. 

I Trondheim hadde en skomakermester, med en døv sønn, lest en annonse i avisen fra Castbergs døveskole i København. Med støtte fra byens fattigkommisjon klarte han å få sendt gutten til døveskolen i 1810. Gutten het Andreas Christian Møller. Han ble døv som 2-åring, og var 14 år da han begynte på døveskolen i Danmark. Møller var den første i Norge vi vet om som gikk på døveskole.

Da Andreas Christian Møller var ferdig på skolen, dro han hjem til Trondheim og underviste noen få døve barn. Både han og familien hans kjempet for å starte døveskole i hjembyen. Møller fikk også muligheten til å utdanne seg, ved å jobbe som lærer sammen med Peter Atke Castberg i København i 5 år. Castberg kjempet sammen med Møllerfamilien for å få til en døveskole i Trondheim. Også biskopen i byen, Peter Olivarius Bugge, arbeidet for dette fordi det var svært dyrt for fattigkommisjonen å sende elever til København.

Andreas Christian Møller var den eneste i riket Sverige-Norge med utdanning og erfaring i å undervise døve. Derfor ble det tilslutt enighet om å starte døveskole i Trondheim i 1825. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Helt fram til midten av 1800-tallet var det bare denne ene døveskolen i Norge. Skolen brukte tegnspråk og hadde flere døve lærere i denne perioden.

Rødbygget

Skolen hadde holdt til i Waisenhuset i 23 år. Der hadde fem klasser blitt undervist på to klasserom. I tillegg var det et soverom til jentene og et til guttene. Det fantes også et par rom til den praktiske undervisningen. Det var ikke plass til alle som søkte om å få begynne på døveskolen. Stortinget bevilget derfor penger til å bygge en større døveskole. Det var også behov for at Waisenhuset skulle tas i bruk som fattigskole igjen.

Rødbygget ble bygd for å være døveskole og stod ferdig i 1855, og døveskolen i Trondheim holdt til der helt fram til 1991. Bygget har derfor en svært lang tradisjon som internatskole for døve fra hele Midt- og Nord-Norge. Etter som det kom nye og hørende lærere til skolen ønsket de å gå over til tale og munnavlesning i stedet for tegnspråk. En av disse lærerne var Lars Smith. Han hadde vært i Tyskland og studert Friedrich Moritz Hills fornyelse av talemetoden. Smith mente døveskolen burde flyttes til Oslo. Stortinget bestemte seg for å beholde skolen i Trondheim og i tillegg starte en skole i Oslo. Smith ble bestyrer for døveskolen i Trondheim.

I 1852 fikk skolen sin første talelærer. Han ble der bare ett år, men fra da av var taletrening en del av undervisningen ved skolen. I 1864 innførte bestyrer Adolf Riddervold en metode som la vekt på skrift og tegn, den Valade-Gabelske metoden. Skolen ønsket å styrke sitt omdømme og la vekt på at de ikke var en ”fingerspråkskole”, men en skole som la vekt på den skriftlige opplæringen.

Den nye skolen var en vakker rød bygning i nygotisk stil. I første etasje var det fire klasserom, et oppholdsrom som også fungerte som spisesal og verksted, pluss en leilighet til husøkonomen. Husøkonomen hadde ansvaret for den daglige driften av skolen, og bestyreren hadde ansvaret for undervisningen. Bestyreren hadde egen leilighet i andre etasje, hvor det også fantes kontor, bibliotek, sykerom, en sal til gudstjenester og konfirmasjoner, samt sovesal til jentene. Guttene sov på loftet. Bygget hadde to sidefløyer med kjøkken, vaskerom, drengestue og stall m.m. 

Det var ulik alder på elevene da de kom til skolen. De fleste var i tiårs-alderen, men mange var eldre, og særlig de som hadde kommet nordfra. Reiseveien var lang og tung for mange, med båt langs kysten. Mange av elevene reiste ikke hjem igjen før de var konfirmert. Foreldrene ønsket derfor i mange tilfeller å la barna bli så store som mulig før de gav slipp på dem. Det var også noen døve voksne som fikk gå på døveskolen. De bodde i private hjem. I1875 feiret skolen sitt 50-års jubileum. I løpet av de første femti årene hadde over 400 elever kommet til skolen. Av disse var 331 blitt konfirmert, 22 hjemsendt som undervisningsudyktige og 8 hadde dødd av sykdom mens de var på skolen. 

Da Abnormskoleloven ble innført ble det skoleplikt for døve, og skolegangen ble utvidet fra fem til åtte år. Dette førte til stor økning i antall elever. Staten ville derfor gi støtte til dem som ønsket å starte nye døveskoler, og som også dro utenlands for å studere. Johannes Lyng, som var en av lærerne ved Døvstummeinstitutet, startet sin egen private taleskole i Trondheim i 1882. Fram til 1893 fungerte de to skolene som konkurrenter. Dette var nok en av årsakene til at institutet fra 1886 la bort tegnene til fordel for talemetoden. Skolen kombinerte nå skrift og tale i undervisningen. 

Ny organisering, nytt bygg

Utover på 1890-tallet skjedde det forandringer i organiseringen av døveskolene i hele Norge. Staten la ned noen skoler, overtok som eier av resten, og elevene skulle sendes til rene A-, B- eller C-skoler. Døvstummeinstitutet skiftet navn til Trondheim offentlige skole for døve. Skolen ble opptaksskole og A-skole for Vestlandet, Midt- og Nord-Norge. 

Lyngs taleskole skiftet navn til Gløshaugen offentlige skole for døve og ble B-skole for det samme området. Når institutet nå var blitt opptaksskole og A-skole gikk den i 1893 over til å undervise etter den rene talemetoden. Det trengtes mer plass ved den nye opptakskolen. 

I 1897 stod et nytt internatbygg ferdig rett ovenfor Rødbygget, med gårdsplassen mellom. Dette bygget har blitt kalt Gulbygget. Det nye bygget hadde sløyd- og skomakerverksteder i kjelleren, gymnastikksal, spisesal og kjøkken, lekerom til jentene og to rom til husbestyrerinnen i første etasje. I andre etasje var det to store sovesaler, to sykerom og garderober. På loftet var det plass til et par lærerinner og et ekstra sykerom.

Det ble etter hvert vanlig at elevene fikk reise hjem på sommerferie. Fra skoleåret 1902/03 reiste alle elevene hjem. Året etter mottok skolen en boksamling som elevene kunne låne bøker fra. På oppholdsrommet lå det illustrerte blader og aviser framme. Elevene deltok på flere utflukter på fritiden, som for eksempel tivoli og sirkus. Under første verdenskrig slet skolen blant annet med oppvarmingen på grunn av oljerasjonering.

I 1918 ble skolen på Gløshaugen lagt ned og elevene flyttet til Trondheim offentlige skole for døve. Nå ble det også slik at alle elever skulle gå på samme skole om de var A-, B- eller C-elever. Det var blitt færre døve elever og i tillegg slet staten økonomisk som en følge av verdenskrigen.

I 1924 ble 3. Nordiske døvekongress holdt i Trondheim. Det kom ca. 500 deltakere fra hele Norden. Like før kongressen startet, holdt Norske Døves Landsforbund sitt landsmøte. På landsmøtet vedtok de en resolusjon som ble sent til Stortinget. Der het det blant annet at de døves tegnspråk måtte læres av elevene i døveskolene, og brukes i tillegg til talespråket i undervisningen. Som en følge av dette kravet måtte også døvelærerne lære seg å bruke og forstå tegnspråk. På vegne av undervisningskomiteen kom det svar fra Per Andersson, bestyrer ved Kristiania offentlige skole for døve. I svaret het det blant annet at døvelærene burde lære tegnspråk, men at det var viktig å undervise i tale for at døve ikke skulle bli isolert.

I 1925 feiret døveskolen i Trondheim sitt 100-års jubileum med fest for både tidligere og nåværende elever, lærere og gjester. Skolen hadde overlevd omstillinger og forsøk på nedleggelser, og blitt et viktig samlingssted for døve. Blant annet hadde Trondheim Døveforening blitt stiftet på skolen i 1898 og likedan Norges Døveforbund i 1918.

På slutten av 1920-tallet ble verden rammet av økonomiske nedgangstider. Ville aksjespekulasjoner og stor framtidstro fikk en brå slutt da krakket kom på New York-børsen i 1929. 1930-årene fulgte med masse arbeidsledighet og fattigdom. Slik var det også i Norge. Mange familier var i nød, og også døveskolen i Trondheim slet. Tilsynslegen innrapporterte flere forhold i 1934. Maten var ikke næringsrik nok, og sovesalene var overfylte, kalde og fuktige.

I året 1936 skjedde det mye nytt ved skolen. Som en følge av at døveskolen på Hamar ble nedlagt, ble mange av elevene derfra flyttet til Trondheim. Derfor ble det bygd på to ekstra etasjer på Gulbygget for å få plass til alle. Dagsrytmen ble noe forandret. Elevene fikk for eksempel kortere undervisningsøkter i teorifagene og det ble kun to timer ettermiddagsundervisning. En damekomité satte i gang med innsamling til kjøp av ei hytte for døveskolens elever. Elevene bidro til innsamlingen med å spille teaterforestillingen ”Pannekaken”, som var en eventyrkomedie. Prosjektet lyktes og i 1939 kunne elevene og lærerne ta i bruk Døve Barns hytte i Bymarka, nær Gråkallbanen.

Etterkrigstiden

Etter krigen var det mye som måtte repareres. Det var trangt om plassen, de hadde over 100 elever og enda flere stod i kø for å komme inn. Faren for spredning av sykdommer var stor i de trange sovesalene. Etter hvert ble forholden forbedret, og elevene fikk jevnlig legetilsyn. Fra 1955 klarte skolen å få sendt alle elevene hjem på juleferie.

I Spesialskoleloven fra 1951 ble det stilt krav om lærerutdanning også for de som underviste i praktiske fag i døveskolen. Skolene var heller ikke forpliktet til å undervise i bare en metode lengre. I 1958 åpnet Vikhov skole for tunghørte, og noen av elevene flyttet dit. 

Som en følge av teknisk utvikling under krigen ble det oppfunnet mye teknisk utstyr som etter krigen kunne komme til nytte i det sivile liv, også i undervisningen av døve. Forsterkeranlegg og høreapparater førte til at lærene fikk ny tro på talemetoden, men på 1960-tallet vokste det fram en fornyet tro på tegnspråk fordi forskere anerkjente tegnspråket som et fullt utviklet språk. Døveforbundet begynte å arrangere tegnspråkkurs, og flere døvelærere deltok. Etter hvert tok døvelærerne i bruk en metode som kalles "tegn til tale" i undervisningen. 

Utover på 1970-tallet ble det jobbet hardt for at skolen skulle få nye lokaler utenfor byen, men det ble en lang prosess. Først i 1991 kunne døveskolen flytte i nye lokaler på Heimdal. I mellomtida ble det gjort en del endringer i bygningen i sentrum, blant annet for elevene som bodde på skolen. Elevene bodde nå i mindre boenheter med soverom, stue, kjøkken og bad. De minste og største bodde hver for seg. Da skolen endelig kunne flytte inn i nye lokaler hadde lærerne kjempet for dette helt siden 1930-tallet. I dag er døveskolen en del av Møller kompetansesenter, og har skiftet navn til A.C. Møller skole, oppkalt etter Norges første døvelærer. Utenfor skolen står det en byste av Andreas Christian Møller. 

• Tilbake til toppen av siden

Døveskolen i Bergen ble startet i 1850 av teologen Lars August Gleditsch, etter modell av Balchens skole i Oslo. Han underviste til å begynne med 9 elever, men etter hvert gikk mellom 40 og 50 jenter og gutter på døveskolen. Elevene som ikke hadde foreldrene sine i Bergen, bodde i fosterhjem. Det var ikke noe internat på skolen. I fosterhjemmene skulle elevene hjelpe til og lære seg et håndverk. Derfor begynte ikke elevene på døveskolen før i 10-års alderen. Jentene hjalp til med husarbeidet, og guttene i skomaker- eller snekkerverkstedet i de hjemmene de bodde. Elevene gikk på skolen i seks år. Femte og sjette klasse ble undervist sammen.

Før 1850 hadde noen få døve barn fran fra Bergen gått på skolen i Trondheim, men det var langt å reise dit med båt. Det var en lettelse for både foreldrene og barna på Vestlandet når det kom skole i Bergen. Likevel var det fortsatt mange døve barn som gikk hjemme, og slik forsatte det å være til det ble skoleplikt for døve på 1880-tallet.

Lars August Gleditsch hadde studert ved en døveskole i Tyskland. Målet for undervisningen hans var å lære de døve barna å bruke talespråket! De øvde på tale, munnavlesning, skriving og lesing. Han jobbet etter tyskeren Hills metoder. Gleditsch var døvelærer i 9 år, før han startet å jobbe som prest. Niels Christian Waage overtok ansvaret for døveskolen. Han ledet døveskolen i 32 år, helt til han døde i 1892. Tolv år før hadde Waage vært med å stifte Bergen Døveforening. 

I 1895 ble skolen nedlagt fordi staten la om driften av alle døveskolene i Norge. De to siste årene skolen var i drift ble den styrt av Ernst Hadeler Ziesler. Han kom opp fra Kristiansand, etter å ha lagt ned skolen der i 1893. Han hadde fått i oppdrag fra staten å dra til Bergen og avvikle driften av den eneste døveskolen på Vestlandet. Etter 1895 måtte elevene reise til Trondheim offentlige skole for døve, som var opptaksskole for blant annet Vestlandet.

Det skulle gå 130 år før Bergen igjen fikk en grunnskole for døve. Først på 1960-tallet skjedde det saker og ting. I 1959 startet lærer Erling Hoel en hørselsklasse, og han ble rektor i 1964 ved Skolen for hørselshemmede. Skolen holdt til ved Møhlenpris skole. To år etter ble det startet et samarbeid med Nygård ungdomsskole. På 1980-tallet ble de ulike alderstrinnene samlet i en skole for hørselshemmede. Skolen fikk navnet Hunstad skole, og er i dag en del av Vestlandet kompetansesenter.

• Tilbake til toppen av siden

Organiseringen av skolen

Da døveskolene i Norge ble organisert etter delingsprinsippet med A-, B- og C-skoler i 1893, ble skolen i Oslo opptaksskole og A-skole for Østlandet og Sørlandet. I 1896 ble skolen overtatt av staten. Balchen pensjonerte seg i 1891 og en av lærerne ved skolen, Ingebrigt Andreas Hansen Fjørtoft, overtok som bestyrer. Skolen flyttet midlertidig til Vibesgate, nå kalt Astridsgate, nærmere byen. Fjørtoft satset på den rene talemetoden, uten bruk av naturlige tegn til hjelp i undervisningen. Elevene skulle derfor bo på skolen i 2-4 år og lære seg grunnleggende taleferdigheter, og så skulle de flytte i fosterhjem for å være i et talespråklig miljø. I 1896 ansatte skolen Norges første kvinnelige døve døvelærer. Det var Hermana Bergh. Hun underviste i tegning, og brukte utelukkende tale i kommunikasjon med elevene. Bergh var tunghørt som barn, og ble helt døv som voksen.

Tiden på Lindern

Det var trangt om plassen i Vibesgate, og endelig i 1903 kunne skolen flytte til Lindern i Ullevålsveien, hvor den overtok de gamle lokalene til åndssvakeskolen.

Fjørtoft startet lærerkurs for å utdanne døvelærere. Kursene var 2-årig, og både døvepresten, flere av skolens lærere, og ørespesialist og tilsynslege Uchermann underviste. Disse kursene startet opp i 1907.
Per Anderson overtok som bestyrer i 1912. Han hadde tidligere undervist ved døveskolen i Trondheim. Året etter fikk han ta del i en stor forandring ved skolen. Da fikk døveskolen elektrisk lys. Det hjalp godt i hverdagen, og gjorde frykten for brann mindre. I 1914 var døveskolen med på feiringen av 100-års jubileet for Grunnloven. Elevene deltok med egne arbeider på jubileumsutstillingen. Høsten samme år, ble skolestarten utsatt på grunn av usikkerhet om Norge ville bli trukket med i første verdenskrig. Norge forholdt seg nøytral, men folk merket likevel at det var ufredstider. Døveskolen merket godt dyrtidstilleggene på mat og brensel.

Norske myndigheter var fattige i tiden mellom de to verdenskrigene. Døveskolene ble en inntektskilde for staten. Det var kommunene som betalte for oppholdet til den enkelte elev. Ved å presse kostnadene til drift av døveskolene ned til et minimum, fikk staten et overskudd av pengene fra kommunene som de brukte til andre formål. Tilsynslege ved skolen, Maartman Moe, og skoledirektør Grenness ble sjokkert over forholdene ved skolen når de kom på inspeksjon i begynnelsen av 1920-årene. Skolen manglet sykerom, det var trangt og fuktig på sovesalene, barna fikk dårligere mat enn de ansatte, og elevene ble rammet av sykdomsepidemier og dødsfall.

Til tross for nedgangstider og mangler skjedde det også positive ting i mellomkrigstida. Da stumfilmene kom ble det kinobesøk på elevene fra døveskolen. Stumfilmene var god underholdning for døve. Det ble startet speidergrupper for de eldste guttene og jentene, med turer og friluftsliv. Om vinteren ble lekeplassen sprøytet med skøyteis. Elevene var på utflukter: ski- og aketurer om vinteren og bading om sommeren.

Flytting til idylliske forhold i Skådalen

I januar 1935 kunne endelig døveskolen si farvel til de gamle dårlige bygningene på Lindern. Skådalen ligger langs Holmenkollbanen, i et idyllisk skogsområde. Døveskolen overtok Sophies Minde, som hadde vært skole og hjem for vanføre. Døveskolen hadde 55 elever med på flyttelasset, og når alt var klargjort etter flyttingen tok skolen i mot 35 førsteklassinger. I alt 90 elever ble det på døveskolen i Skådalen den våren, og 76 av dem bodde på internatet.

Elevene startet opp med ei skoleavis som fikk navnet ”Skådalsposten”. Der skrev de blant annet om julefeiring, idrettsarrangement og hvordan det hadde gått tidligere elever i arbeidslivet. Det ble arrangert skirenn og fotballkamper på skolen. 18 mai 1937 kom elever fra døveskolen i Holmestrand for å spille fotballkamp mot skolens eget lag, og det endte med en hjemmeseier på 3-0. Skolen fikk bibliotek med omtrent 400 bøker, og et år ble det registrert at elevene hadde lånt 1700 bøker. Noen av de eldste elevene fikk også reise til byen å besøke folkebiblioteket

Andre verdenskrig

Så kom våren 1940 med tysk invasjon av Norge. Døveskolen ligger et stykke fra Oslo sentrum, og ble ikke direkte berørt av krigshandlingene. Elevene var trygge på skolen, men det var vanskelig å gi foreldrene deres beskjed om hvordan de hadde det. Bestyrer Anderson fikk sendt en beskjed over radioen om at alt var bra. Da sommeren kom gikk posten som normalt igjen, og brevkontakten kunne tas opp mellom elevene og dem hjemme.
Skolen strevde med å få nok brensel i krigsårene, og både sløydsalen og gymsalen ble stengt i vinterhalvåret. Mye tid og krefter gikk med til å skaffe elevene mat, og det var ikke alltid det var nok mat til å spise seg helt mett. Det ble en trist dag for de eldste guttene og jentene da de måtte levere inn speiderutstyret sitt. Speidervirksomhet ble forbudt av tyskerne.

Det ble vanskeligere og vanskeligere å sende barna hjem på ferie, og skolen måtte søke om reisetillatelse for hver elev for hver eneste reise. Høsten 1942 brøt det ut en difteriepidemi på skolen. 29 barn ble smittet og resten måtte sendes hjem på juleferie selv om det bare var november. Etter hvert som de syke barna ble friske igjen, ble de også sent hjem. Skolen måtte tømmes helt for folk og desinfiseres.
Sommeren 1944 kom et kompani med tyske politisoldater og tok over skolen. Først i november 1945 kunne skolen ta imot elevene igjen. Selv om krigen var over i mai 1945, tok det sin tid å pusse opp etter tyskerne.

Etterkrigstiden

I tiden etter krigen var det svært mange barn på venteliste for å få plass på døveskolene. Det var i tillegg vanskelig å få tak i kvalifiserte lærere. Til tross for lengre utdannelse, ble døvelærerne dårligere betalt enn folkeskolelærerne. Under krigen ble det laget mange ny tekniske hjelpemidler, og mye av dette kunne videreutvikles og komme til nytte i det sivile liv. Derfor var det en del leger som etter krigen fikk så stor tro på disse oppfinnelsene at de mente døve barn ikke trengte døveskolen lenger. De fortalte foreldre at ved hjelp av forsterkerutstyr og høreapparat kunne hørselshemmede barn gå i vanlig skole. Foreldrene ble forvirret: Skulle de ta barna ut av døveskolen eller var det fortsatt best for barna å være i et miljø med mange døve? Døveskolen startet en veiledningsavdeling som kunne gi råd til foreldrene, og i tillegg ta ansvar for opplæring og bruk av for eksempel høreapparat. Lærerne ved døveskolen mente bestemt at de var best skikket til å undervise døve barn.

På 1960-tallet drev skolen med både småbarnsopplæring med foreldreveiledning, observasjon og diagnostiseringstjeneste, grunnskole, ambulant spesialpedagogisk rådgivning og lærerutdanning. Skådalen skole hadde 50 elever og en tredjedel bodde hjemme. Det var med andre ord blitt færre elever på internatet enn det som var vanlig tidligere. Undervisningen etter middagstid var det slutt på, og elevene kunne i stedet velge mellom ulike fritidstilbud. Elevtallet var synkende, fordi flere og flere gikk i vanlig skole. Særlig gjaldt dette for de som var tunghørte. Det var også kommet barneskole for døve i Bergen, så barn fra Vestlandet reiste ikke til Oslo lengre. Skolen starte opp et ungdomstrinn, og fra 1970-tallet tok døveskolen i bruk de samme skolebøkene og læreplanene som den vanlige skolen.

I 1979 fikk skolen svømmehall. Det var populært og noe både lærerne og elevene hadde ventet lenge på. De barna som fortsatt trengte å bo på skolen, ble nå innlosjert i mindre elevhjem med en leder for hvert hjem. De fikk dekket utgifter til sju hjemreiser i året.

Tegnspråk på timeplan

På 1980-tallet blir tegnspråk tatt mer og mer i bruk i undervisningen, og flere av lærerne var døve. De hørende lærene måtte gå på kurs for å lære seg tegnspråk, slik at da kunne kommunisere både med elevene og sine nye kolleger. Tidlig på 1990-tallet fryktet døveskolen at den ville bli lagt ned, og at døve kom til å bli avhengig av den enkelte kommunes evne og vilje til å gi et undervisningtilbud. Tidenes største demonstrasjonstog i døvemiljøet gikk fra Døves hus, i Sven Brunsgate, til Stortinget under slagordet ”La døveskolen leve!”

Døveskolen fikk leve om enn i en annen form enn før. I dag er Skådalen skole en del av Skådalen kompetansesenter. På døveskolen går det elever hele året, slik det alltid har gjort, men flere og flere hørselshemmede elever går på skole i nærmiljøet sitt og kommer bare til Skådalen på korttidsopphold.

• Tilbake til toppen av siden

Johannes Lyng var utdannet prest. Fra 1877 var han lærer ved Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Han ønsket å innføre talemetoden på skolen der, men bestemte seg i stedet for å starte en egen privat taleskole i 1882. Mange foreldre ville heller ha barna i en ren taleskole enn en som også brukte tegn. Foreldrene tenkte nok først og fremst på at det ble lettere for barna om de kunne snakke og lese på munnen. Det fantes ikke noen tekniske hjelpemidler eller tolk den gangen. Som døv måtte du få deg jobb og klare deg selv blant de hørende.

Lyngs Taleskole startet opp med noen få av de beste elevene fra Døvstummeinstitutet, og noen nye fra bygdene rundt byen. To døvelærerinner ble også med på flyttelasset. I starten bodde alle elevene i fosterhjem, men etter hvert ble det også internat på skolen. Skolen holdt til i Vor Frue gate fram til 1897. Da ble den overtatt av staten, og flyttet til Gløshaugen Vestre - der Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) holder til nå. Skolen skulle fra 1897 fungere som en B-skole, og fikk elevene oversendt fra skolen i Rødbygget, som var opptaksskole. Samme år valgte Lyng å slutte som bestyrer, og trakk seg tilbake for å drive familiegården på Elgeseter.

Fra nå av het skolen Gløshaugen offentlige skole for døve. Den var i drift til 1918. Da ble det færre elever. Norge slet også økonomisk på grunn av første verdenskrig. Det var mangel på de fleste varer, og prisene steg. Trondheim offentlige skole for døve, som skolen i Rødbygget het nå, ble bygd om og elevene fra Gløshaugen flyttet dit.

Døveskolen i Kristiansand ble startet opp sent på høsten i 1850 av presteutdannede Thorstein Alarich Christensen. Han hadde Balchens skole i Oslo som forbilde. Etter noen år begynte han isteden å jobbe som prest, og Ernst Hadeler Ziesler overtok som styrer. Ziesler var også presteutdannet, men hadde jobbet som døvelærer ved Balchens skole. Han ledet skolen helt til den ble lagt ned i 1893. Skolen ble nedlagt fordi Stortinget vedtok å organisere alle døveskolene i landet på en ny måte. Elevene og lærerne ved Kristiansand Døveskole ble overflyttet til Oslo som, etter det nye delingsprinsippet med A-, B, og C-skoler, var blitt opptaksskole for Østlandet og Sørlandet. Bestyrer Ziesler ble overflyttet til Bergen for å avvikle døveskolen der i byen.

Kristiansand Døveskole var en ren eksternatskole etter samme modell som døveskolen i Bergen. Det vil si at elevene bodde i fosterfamilier, gjerne to og to sammen. Guttene lærte håndverk i hjemmene der de bodde. I Kristiansand var det fag som skomakeri, skredderi, snekkeri, seilmakeri og buntmakeri. Jentene hjalp til i huset der de bodde, og fikk i tillegg yrkesopplæring på skolen. I ettermiddagstimene på skolen lærte jentene søm, strikking, hekling, filering, navning og for de flinkeste måling og klipping av dameklær. Elevene kom fra Sørlandet og Sør-Vestlandet. Styrer Ziesler var opptatt av at Stortinget måtte komme med en lov om skoleplikt for døve barn. Han opplevde at det var mange foreldre som ikke lot barna sine reise til døveskolen, for de ville ikke la dem bo hjemmefra.

Skoledagen var organisert nokså likt for elevene på de forskjellige døveskolene. Elevene måtte opp i sekstida på morgenen og teoriundervisningen startet klokka åtte. Ettermiddagsundervisningen varte ofte helt til klokka sju på kvelden. Det var lange dager, og det var ikke noen forskjell om du var 8 eller 18 år. Skolestyrer Ziesler var fornøyd. Han fortalte at av 32 elever som gikk ut fra Kristiansand Døveskole over en 10 års periode, var 28 i arbeid og forsørget seg selv.

• Tilbake til toppen av siden

• Tilbake til toppen av siden

Holmestrand

Da staten overtok skolen i 1895 trakk Hedevig Rosing seg som bestyrer. Hun var blitt 68 år. Skolen holdt til i Oslo helt til 1899, og ble så flyttet til Holmestrand fordi de trengte større plass. Skolen har siden holdt til i Holmestrand, og er i drift den dag i dag som en del av Nedre Gausen kompetansesenter.

Etter Hedvig Rosing overtok Ernst Ziesler som styrer. Han hadde vært styrer ved døveskolene både i Kristiansand og Bergen. Begge disse skolen ble lagt ned på 1890-tallet. Ernst Ziesler var ikke styrer så lenge fordi han ble syk og måtte slutte i 1898. Hans Bjørset tok over. Han var en av lærene ved skolen og hadde jobbet der siden 1893. I 30 år satt Bjørset som styrer ved skolen. En av hans første oppgaver var å ta ansvaret under flyttingen til Holmestrand.

Hans Bjørset ble kjent i hele Norden for måten han underviste i døveskolen. Det var særlig to ting han la vekt på i språkopplæringen til de døve barna: Den frie språkundervisningen og lesing. Bjørset la vekt på at undervisningen skulle være meningsfull. Den frie språkundervisning gikk blant annet ut på at elevene først møtte språket gjennom det de selv hadde opplevde i løpet av dagen . Når det gjaldt lesingen mente Bjørset det var viktig at elevene ikke leste for å lære korrekt språk, men for å glede seg over en god bok. Målet var at de skulle bli så gode til å lese at når elevene var ferdig på skolen kunne de lese bøker for folk flest. Skolen samlet inn masse bøker, og fikk et bra skolebibliotek. Bjørset skrev egne utgaver av bøker som for eksempel Robinson Crusoe til bruk i døveskolen. Disse oversettelsene var ment som brobyggere mellom de døve elevenes språk og språket i en voksenbok.

Etter at Hans Bjørset gikk av som 70-åring i 1928 ble Johannes Berge styrer. Han ble den som ledet skolen fram til andre verdenskrig. Den siste oppgaven han fikk som styrer var å overlate skolen til tyskerne. Krigsårene ble en spesiell tid for lærerne og elevene ved døveskolen som for resten av befolkningen. Døveskolen i Holmestrand var okkupert av tyskerne både skoleåret 1940/1941 og 1944/1945. Årene i mellom var elevene på skolen. Undervisninga ble litt annerledes enn før. Det var mangel på mat under krigen, så skolen satset på å være sjølforsynt. I hagen ble det dyrket poteter og grønnsaker, og skolen kjøpte også inn griser.

Det var mye skader på skolen etter at tyskerne hadde dratt derfra. Under krigen hadde det blitt mange døve elever som ikke kom i gang med noe skoletilbud. Elevtallet økte fra 40 til 70 i årene 1945 til 1950. Holmestrand døveskole fortsatte å være B-skole helt til 1950. Da fikk skolen sine første A-elever siden 1895, og det skjedde forandringer på mange områder. Under krigen var blitt utviklet mye ny teknologi som kom det sivile samfunnet til nytte. Skolen fikk forsterkeranlegg, et mangehøreanlegg, og audiometer. Nå ble taleøving og artikulasjon faste emner på timeplanen. Denne undervisningen var i hovedsak for elever med hørselsrest. Mange av disse elevene fikk etter hvert egne høreapparater. Tiden etter andre verdenskrig og fram til 1960-tallet ble derfor en periode hvor talemetoden stod svært sterkt ved Holmestrand døveskole. Noen av lærerne hadde vært på studiereise til Clark School, talemetodens høyborg i USA. Skolen hadde god kontakt med Holmestrands innbyggere i samme periode, fordi de satte opp årlige teaterforestillinger.

Tegnspråk som undervisningsspråk

På 1960-tallet sank elevtallet ned mot 30, og flere elever enn før hadde tilleggshandikap og lærevansker. Det innebar nye utfordringer for lærerne. I 1970 ble skolen gjort om fra bare å være en 7-årig skole til også å få ungdomsskole, og ble dermed en 10-årig grunnskole. Elevene skulle ikke lenger bo i internat med store sovesaler, men ble fordelt på tre leiligheter og en villa i vanlige boligområder.

Mens talemetoden hadde vært skolens undervisningsspråk i alle år, hadde elevene seg i mellom alltid brukt tegnspråk til å kommunisere. Fra 1970- og 1980-årene ble tegnspråk også tatt mer og mer i bruk i undervisninga, men det var først på 1990-tallet at det for alvor ble gitt tegnspråkopplæring. Fra 1996 fikk også foreldrene til de hørselshemmede elevene tilbud om å lære seg tegnspråk. Antallet døve medarbeidere ved skolen steg utover på 1990-tallet. Fra 1992 har skolen gått over til å bli kompetansesenter for fylkene Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust- og Vest-Agder. Nedre Gausen kompetansesenter tilbyr kortere og lengre skoleopphold, kurs til lærere og foreldre, og mer tilbud til tunghørte og hørselshemmede førskolebarn.

• Tilbake til toppen av siden

Da tyskerne okkuperte Norge 9.april 1940 var det 107 elever ved skolen. 101 av dem bodde på internatet. Hjemmene deres var spredt fra Finnmark i nord til Rogaland i sør. Personalet innså alvoret og evakuerte barna ut av byen. De ble fordelt på flere gårder i Gauldalen. Etter som situasjonen roet seg fikk flere reise hjem, men de som var lengst hjemmefra ble igjen og hjalp til på gårdene. 

Skolen kom i gang igjen etter sommeren 1940, men måtte dele plassen med en sykehusavdeling tyskerne opprettet i skolebygningen. I de fem årene krigen varte prøvde personalet å holde skolen i gang til tross for at det ble svært trangt siden de måtte avstå mange rom til sykehus. Høsten 1942 flyttet det tyske sykehuset ut, men en avdeling med venerisk syke kvinner fra Trondheim sykehus flyttet inn. Fra mars 1943 krevde det tyske sikkerhetspolitiet at skolen skulle avstå flere rom til utvidelse av sykehusavdelingen. I alt 17 rom i Rødbygget var rekvirert. Verken skolens ledelse eller de kvinnelige pasientene var glade for situasjonen. 

De fleste av elevene fikk reise hjem på sommerferie også i krigsårene, men barna fra Finnmark var det for farefullt å sende fra seg etter at russerne kom med i krigen og kjempet mot tyskerne i grenseområdene i nord-øst. Finnmarks-elevene ble derfor innlosjert på gårder i Gauldalen og hjalp til med bl.a potetopptaking. Krigsårene ble noen tøffe år for lærerne. De brukte mye av tiden til å beskytte elevene, skaffe mat og brensel, og følge mange av dem hjem på sommerferie. Det var ikke ufarlig å ferdes langs veien eller i båt under krigen. 

Under krigsårene økte fritidstilbudene til elevene: Speider, idrett, barnegudstjenester og teaterforestillinger. Skoledagen varte i 9 timer mandag til fredag, og 5 timer på lørdager. Undervisningen inkluderte teori, lekselesing, gym og praktiske fag.

• Tilbake til toppen av siden

Her finner du god litteratur om emnet:

Trygve Skjølberg: Trondheim offentlige skole for døve, 1992 
Trygve skjølberg: Andreas Christian Møller, 1989 
John Langfjæran: Trondheim offentlige skole for døve 125 år, 1950 
Odd K. Jensen: Rødbygget, semesteroppgave ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, 1995 
Per Anderson: Hovedlinjer i døveundevisningens historiske utvikling, 1960
Thorbjørn Johan Sander: Med landets døve gjennom hundre år, 1980
Tegn og tale nr.11, 1954: Minner fra Lyngs skole
Norsk biografisk leksikon, bind 4, 2001
Per Sigmund Bjørndal: Fra Lille Bloksbjerg til Nedre Gausen skole, 1981