Om døvblindhet
I Norge er ca 100 personer født døvblinde. Ca 400 voksne har blitt døvblinde i løpet av livet. Regner man med også de eldste eldre som i høy lader får alvorlig kombinert sansetap, så vil tallet nok bli enda høyere. Vi kan anslå tallet å være opp mot 2000 personer.
Medfødt døvblindhet gir spesielle utfordringer for å lære og utvikle seg. Å bli døvblind i løpet av livet gir utfordringer i forhold til kommunikasjon og livsomstilling.
-
Samtalemaskin som på folkemunne ble kalt "Skravla"
Kommunikasjon
Samtaleapparatene ble innført litt etter at døvblinde hadde stiftet sin egen forening. Da ble det vanligere at flere døvblinde kom sammen til sosialt samvær og til organisasjonsvirksomhet. Fra tidlig på 1960-tallet ble disse kommunikasjonshjelpemidlene vanlig i bruk. Mange døvblinde brukte dem i alle kontakter når det virkelig skulle prates.
Mest var de nok i bruk mellom en døvblind og hørende som man ønsket å snakke med. Det var da ofte slik at den som var døvblind snakket og brukte sin stemme, mens den andre svarte via samtaleapparatet.
Om personen var godt øvet i punktskrift kunne samtalene gå fort - nesten like fort som vanlig tale. Det krevde svært god kjennskap til punktskrift, og at man kunne «korsskrift». Korsskrift er et omfattende, nær stenografisk, forkortingssystem der særlig høyfrekvente småord var erstattet av faste forkortingssignal.
Samtalemaskiner var laget for å kunne tas med og brukes der man ønsket å snakke med andre. Derfor var de laget både robuste og lette.
-
Samtaleapparat for kommunikasjon med punkt og vanlig skrift
Maskinene kunne enkelt tas med i håndveska eller være på plass i frakkelommen. Når man traff en man ville kommunisere med kunne da første kontakt være ved berøring eller med skrift i hånd. Når man fant ut at man ville prate fortere kom "skravla" fram - det var det den ble kalt av noen brukere: "Vent litt - jeg må bare ta fram «skravla!»
Det var to typer samtaleapparater for punktskrift, en med braille-tastatur og en med vanlig tastatur. Begge type maskiner finnes i museets samling. Disse samtaleapparatene er ikke lenger i vanlig bruk blant døvblinde i Norge, men de enkle apparatene er en del av døvblindes historie. Samtaleapparatet kan man se og prøve i museet.
På begge maskinene kom en og en bokstav opp i ett lite område der seks avrundede metallstifter danner cellene i punktskriftbokstavene. Bokstavene avleses med at man holder en finger ned for å lese det som skrives.
-
Mobiltelefon og mobil leselist
I dag bruker døvblinde punktskrift på leselist tilkoblet mobiltelefoner og datamaskiner. Dette gir døvblinde mulighet til kontakt med omverdenen på lik linje med hørende og seende.
Synnøves historie
Historien om Synnøve
Synnøve er idag en voksen døvblinde kvinne. Hun ble født med syn og hørsel, men ble døvblind som 5-åring. Synnøve og familien hennes fikk ikke noe tilbud om opplæring og hjelp for å mestre dette. Språket som hun hadde lært forsvant etter noe tid. Hvordan skulle familien nå fram til henne? I stedet for skolegang ble hun vurdert som «ikke opplæringsdyktig» og plassert i institusjon for psykisk utviklingshemmede.
I utstillingen i Døvemuseet er det en merkelig gjenstand - det er en del av et linoleumsgolvbelegg. Dette er en rekvisitt som er laget for å fortelle en historie. Golvbelegget er skadet, det er merker og hull i det. I journalen skrevet om Synnøve på barneavdelingen står det da hun er 9 år gammel:
-
«24.10. (1954) Har fått hull i golvlinoleumet ved å bruke tennene. Prøver seg også på tregolvet. Har spesialtrøye på hele dagen.»
Hva betyr dette?
Se for deg denne situasjonen: På institusjonen er frokost og morgenstell unnagjort. Den lille jenta sitter på golvet. Hun er døv og blind. Senger blir redd opp, de ansatte har mange gjøremål med barna som bor der. Institusjonens store sovesal er også dagens oppholdsrom. Jenta har på seg en skjorte i et grovt materiale, det er en tvangstrøye. Hun får fått begge armene sine trædd inn i trøya som har ekstra lange ermer. Så blir hendene hennes lagt inn mot kroppen og ermene knyttet fast med en knute bak på ryggen.
Uten syn. Uten hørsel. Og uten å kunne bruke hendene. Hvilke muligheter har hun da til å kunne få et inntrykk av omgivelsene sine? Hvordan kan hun «underholde» seg selv? Hun bøyer seg framover. Munnen treffer golvet. Hun gnager hull i golvbelegget med tennene sine.
Etter et langt liv i institusjon er Synnøve språkløs og pleieavhengig. Først når hun er 40 år gammel får hun opplæring, og gradvis endres livet hennes. I dag bor Synnøve i en tilrettelagt bolig.
I utstillingen i Døvemuseet har vi en rekke perlebroderier som vi har fått fra Synnøve. Å sy med perler på stoff er en aktivitet hun liker å holde på med. Å brodere med små og store perler på stoff, gir et resultat som kan kjennes taktilt. Hun bruker en broderiramme der stoffet festes. Så tar hun nål og tråd og syr fast små og store perler til stoffet. Det blir til taktile broderi. Hun liker å kjenne på dette. Broderiene liker hun å feste til gaver og invitasjoner hun er med og lager. Farger ser hun ikke, så hun får hjelp til å velger farge på perlene. Men hun trer nåla selv, og syr med perler, nål og tråd. Det er hun som vet hvilke perler hun vil feste.
-
Synnøve broderer
Hvordan trer hun nål og tråd? Den teknikken har hun funnet fram til selv. Hun tar nål og enden på tråden opp til munnen, kjenner forsiktig med tungen hvordan «øyet» på nåla er – og så bruker hun tungen til å træ enden av tråden inn på nåla. Noen av perlene hun syr med er bittesmå glassperler, sydd med en tynn sytråd. Disse perlene trer hun også på med hjelp av tungen. Slik fester hun en og en liten perle til synålen og broderer de fast. Mønster og form komponerer hun etter hvert som hun arbeider.
Haraldbøylen
Et hjelpemiddel for løping fra «kongen av New York Marathon» - Harald Vik
Dette er et hjelpemiddel som Harald Vik selv har oppfunnet og laget, derfor har den fått navnet "Harald-bøylen". Den er til bruk ved løpstrening og konkurranser. Når man løper med ledsager, holder den døvblinde og ledsager begge tak i bøylen, og man kan da løpe i bra tempo. Samtidig får man informasjon via bøylen om det kommer helling på veien, om det skal svinges, eller om det er ujevnheter der man løper. Dette «forteller» ledsageren med å bevege bøylen opp, ned, til siden. Bøylen gir også støtte og sikkerhet når man løper avgårde.
-
Haraldbøylen laget av Harald Vik
Bøylen museet har fått i gave fra Harald Vik er velbrukt, den har vært med på flere New York Maratonløp. Harald Vik er en idrettsmann som har løpt New York Marathon hele 19 ganger!
Denne type bøyle er i dag tatt i bruk av mange døvblinde. De siste årene har løpeinteressen blant døvblinde økt. Våren 2013 stilte hele to lag med døvblinde/syns- og hørselshemmede til start ved Holmenkollstafetten i Oslo. Mange av deltagerne løp da med «Harald-bøylen» og opplevde det som et godt og effektivt hjelpemiddel. Bøylen er et viktig hjelpemiddel til å kunne være i aktivitet også for døvblinde – for mindre turer eller for å løpe mil etter mil.
I museet er det en digital fortelling om en ung døvblind kvinne i vår tid (spilt av Bibbi Hagerupsen), og i filmen demonstreres bøylen i bruk. Vil du prøve hvordan den virker? Kjenn på eksemplaret som ligger inne i museet. Denne har Harald Vik laget spesielt til Døvemuseet.