Norsk døveskolehistorie

Flere og flere i Norge ønsket egen døveskole. Det var langt og dyrt å reise til København, som var hovedstad i riket Danmark-Norge. Det ble samlet inn penger til inntekt for en døveskole i kirkene rundt om i landet hver konfirmasjonssøndag i en tiårs periode.

Mange mente at en framtidig døveskole burde ligge i Christiania, som Oslo het den gangen. Christiania var den største byen i Norge, og fungerte på en måte som hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet var det mange som jobbet for at Norge skulle bli et eget selvstendig land. Inspirasjonen kom blant annet fra den franske revolusjonen, og førte til at Grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814.

Tiden gikk, og på grunn av at Danmark hadde valgt Napoleons side i krigene han førte i Europa, tapte de Norge til Sverige i 1814. Sverige fikk Norge i krigsbytte fordi de hadde støttet alliansen mot Napoleon. Så nå satt kongen over Norge plutselig i Stockholm. Stockholm hadde fått døveskole i 1808. Da spørsmålet om egen døveskole i Norge kom opp ville svenske myndigheter heller ha enda en døveskole i Sverige, men de fant ikke noen kvalifiserte lærere.

I Trondheim hadde en skomakermester med en døv sønn lest en annonse i avisen fra Castbergs døveskole i København. Med støtte fra byens fattigkommisjon klarte han å få sendt gutten til døveskolen i 1810. Gutten het Andreas Christian Møller. Han ble døv som 2-åring, og var 14 år da han begynte på døveskolen i Danmark. Møller var den første i Norge vi vet om som gikk på døveskole. 

Da Andreas Christian Møller var ferdig på skolen, dro han hjem til Trondheim og underviste noen få døve barn. Både han og familien hans kjempet for å starte døveskole i hjembyen. Møller fikk også muligheten til å utdanne seg, ved å jobbe som lærer sammen med Peter Atke Castberg i København i 5 år. Castberg kjempet sammen med Møllerfamilien for å få til en døveskole i Trondheim. Også biskopen i byen, Peter Olivarius Bugge, arbeidet for dette fordi det var svært dyrt for fattigkommisjonen å sende elever til København. 

Andreas Christian Møller var den eneste i riket Sverige-Norge med utdanning og erfaring i å undervise døve. Derfor ble det tilslutt enighet om å starte døveskole i Trondheim i 1825. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Helt fram til midten av 1800-tallet var det bare denne ene døveskolen i Norge. Skolen brukte tegnspråk og hadde flere døve lærere i denne perioden.

  • Foto: Schrøder, 1945 (Foto/Photo)
    1/1
    Foto: Schrøder, 1945

Fra 1850 til 1900

Det var mange som etter hvert ønsket seg døveskole i Sør-Norge. Skolen i Trondheim fikk dårlig rykte fordi den ikke fulgte med i tiden. Talemetoden, ofte kalt den tyske metoden, ble mer og mer populær i de andre landene. Så i 1847 fikk teologistudenten Fredrik Glad Balchen penger fra staten for å studere i Tyskland. Først tok han turen til Trondheim for å se hvordan de jobbet med tegnspråk. I Tyskland oppholdt han seg ved Fredrik Moritz Hills skole, og ble overbevist om at talemetoden var den beste. Hill hadde fornyet og utviklet talemetoden til Heinicke. I 1849 ble Christiania Døvstumme-Institut i Oslo åpnet. Det var den andre statlige døveskolen i Norge. Balchen fikk gode resultater med taleundervisningen, og han ble et forbilde for mange i Norden.

I 1850 ble det startet døveskoler i Bergen og Kristiansand etter mønster fra Balchens skole: Bergen Døvstummeskole og Kristiansand Døveskole. Målet for disse skolene var også å lære døve barn å snakke, samt å gi dem yrkesopplæring. Begge disse skolene var organisert som eksternater. Det vil si at elevene bodde i fosterhjem i stedet for i internat på skolen. Tanken bak var at skulle de døve barna få taletrening måtte de være i et hørende miljø.

Private taleskoler

I 1881 kom det for første gang en skolelov i Norge som gjaldt undervisningen av elever med spesielle behov: Abnormskoleloven. Den loven gjaldt for døve, blinde og åndssvake barn. Fra nå av hadde alle disse barna rett og plikt til å gå på skole! Dette skjedde blant annet fordi døveskolene kunne vise til gode resultater. Noe av det som gjorde inntrykk på folk var at to av elevene fra Balchens døveskole i Oslo gikk opp som privatister til eksamen artium i 1871. Dette var med på å gi taleskolene et godt omdømme, både blant hørende og døve.

I og med at det var innført skoleplikt for døve regnet skolemyndighetene med at antallet elever ville øke. De gav derfor statsstøtte til studiereiser og til etablering av nye døveskoler. Dette førte til at det kom tre nye døveskoler i 1880-årene: Fru Rosings taleskole i Oslo, Lyngs taleskole i Trondheim og Hamar Døvstummeinstitut som ble startet av Elias Hofgaard. Nå var det i alt sju døveskoler i Norge.

  • Undervisningsplansje fra Fru Rosings taleskole (Foto/Photo)
    1/1
    Undervisningsplansje fra Fru Rosings taleskole

Organisering av døveskolene

I Italia i 1880 ble det holdt en stor kongress for døvelærere. Kongressen fant sted i byen Milano og døvelærere fra hele verden var deltakere. Døvelærerinne Hedevig Rosing deltok fra Norge. På kongressen ble det fattet et vedtak om at talemetoden var den beste undervisningsmetoden for døve. Flere kjente døvelærere hadde med seg elever, og elevene demonstrerte hvor flinke de var til å munnavlese og svare for seg. Døve hadde blitt kalt døvstumme fordi folk trodde det var umulig for dem å snakke. Men på Milano-kongressen ble det slått fast at det var fult mulig å lære døve å snakke, og dette gav et mer positivt syn på døves evner og muligheter. Det som ble negativt med kongressen var at døvelærerne vedtok å anbefale talemetoden i døveundervisningen. Dette førte til at tegnspråket ble regnet for å være mindreverdig, og talespråket ble sett på som den eneste skikkelige måten å undervise døve barn på.

Hjemme i Norge hadde Stortinget i Abnormskoleloven bestemt at den enkelte døveskole måtte velge å undervise etter kun en metode, enten tegn eller tale. Sett i lys av Milano-kongressen kan denne føringen i loven ha vært med på å bidra til at det ble talemetoden alle døveskolene i Norge valgte å undervise etter.

I 1893 ble opptaksreglene til de norske døveskolene forandret. Elevene var delt inn i A-, B- og C-elever etter som hvor gode evner de hadde. Nå skulle ikke elevene gå på samme skole lenger. Etter å ha gått ett år på opptaksskolen enten i Oslo eller Trondheim, fikk elevene bli ved skolen hvis de var A-elever. B-elevene ble sendt videre til Lyngs skole som lå i Trondheim, eller Fru Rosings taleskole som først lå i Oslo og siden flyttet til Holmestrand. Alle C-elever fra hele landet gikk på skole i Hamar, og skolene i Bergen og Kristiansand ble nedlagt tidlig på 1890-tallet. På slutten av 1890-tallet overtok staten som eier av de fem skolene som hadde fått fortsette driften.

  • Lyngs taleskole 17. mai 1888 (Foto/Photo)
    1/1
    Lyngs taleskole 17. mai 1888

Fra 1900 til 1940

På begynnelsen av 1900-tallet hadde antallet elever i døveskolene gått ned. Mens det i 1880-årene var over 400 elever til sammen i døveskolene, var elevtallet rundt 1910 nede i ca. 300. Dette førte til at Lyngs skole ble slått sammen med Trondheim offentlige døveskole i 1918.

Den rene talemetoden gav ikke så gode resultater som man hadde håpet. På 1920-tallet var det mange som ønsket mer tegnspråk, både blant folk i Døveforbundet og også flere av døvelærerne. Dette kom klart fram under 3. Nordiske døvekongress i Trondheim i 1924. Men troen på talespråket som eneste måten å tenke og lære på var sterk hos flertallet av lærerne. De satset på enda mer taletrening i døveskolene, selv om noen av dem var åpne for å bruke tegnspråket til hjelp for å gjøre det lettere for de minste elevene. Taletreningen gikk på bekostning av undervisning i andre fag, og førte til at elevene fra døveskolene gjorde det dårlig på kunnskapstester.

  • Undervisning ved døveskolen i Trondheim, 1915 (Foto/Photo)
    1/1
    Undervisning ved døveskolen i Trondheim, 1915

Under første verdenskrig og i mellomkrigstida var den norske staten fattig, og døveskolene led under dette. Maten var ensidig. Det var trangt om plassen og mange ble syke. Ofte lå det 30 til 40 barn på en sovesal, og bad og toalett var det få av. Utover på 1930-tallet ble det gjort noen forandringer på skolene. C-skolen på Hamar ble nedlagt, og nå var det bare tre døveskoler igjen i Norge. Skolen i Trondheim tok imot alle døve barn fra Vestlandet, Midt- Norge og Nord-Norge, uansett om de var A-, B- eller C-elever. Skolen i Oslo tok bare imot A-elever fra Østlandet og Sørlandet. Skolen i Holmestrand tok imot B- og C-elever fra det samme området.

I tillegg til den nye inndelingen fikk skolene nå litt bedre arbeidsforhold. Elevene skulle ha gym om formiddagen og ikke bare teoritimer. De skulle også ha en time mindre undervisning i praktiske fag på ettermiddagen. Elevene fikk litt mer fritid. Maten ble bedre, det ble flere bad og bedre plass på sovesalene. Skolene begynte også å sette opp skuespill for å samle inn penger. Mange kom å så på, og dette ble positive opplevelser for elevene. Men i 1940 kom krigen til Norge, og det ble unntakstilstander i landet. Slik ble det også for døveskolene.

Fra 1940 til 2000

9. april 1940 invaderte tyskerne Norge. Den store krigen hadde også nådd det lille landet i nord. Andre verdenskrig varte til våren 1945. For veldig mange elever rundt om i landet stoppet skolegangen opp i kortere eller lengre perioder i løpet av de fem krigsårene. Slik var det også for døveskolene. Tyskerne overtok skolebygninger, og brukte dem blant annet til bolighus og sykehus.

Under krigen hopet det seg opp med døve barn som fikk undervisningen avbrutt. Mange fikk ikke begynt i det hele tatt da de var gamle nok til å starte i første klasse. Da krigen var slutt i 1945 ble det en stor jobb for døveskolene å finne plass til alle elevene. Det ble derfor drevet noen midlertidige barneskoler for å ta unna de store barnekullene som ble født rett etter krigen: Øyer barneskole og skolen på Åsgårdstrand. Det var opptak til døveskolene kun hvert andre år, og i tillegg var det ventelister, slik at noen barn ble gående i flere år og vente på skoleplass. Foreldrene ble bekymret for den utsatte skolestarten til barna, og noen mødre i samarbeid med døveprestene og Norges husmorforbund presset på og fikk startet de første barnehagene for døve småbarn. Først ute var Oslo og Bergen. De andre byene fulgte opp.

Spesialskoleloven

I 1951 kom det en ny skolelov som berørte døveskolene. Det var Lov om spesialskoler. I den nye loven var også tunghørte nevnt for seg. I tillegg til grunnskole, fikk de døve elevene rett til videre skolegang og yrkesopplæring. Det ble startet yrkesskole for døve gutter i Bergen i 1942, og for jenter i Stavanger i 1946. Yrkesskolene var de første som tok i bruk tegnspråk i undervisningen. I 1948 ble det startet en framhaldsskole for døve og tunghørte, Alm skole i Nordrehov, som ligger utenfor Hønefoss. Skolen var i drift til 1979. I Oslo startet en handelsskole for tunghørte opp i 1956, og skolen var den første i verden som underviste hørselshemmede kun ved hjelp av munnavlesning.

Spesialskoleloven berørte flere grupper i samfunnet enn den gamle Abnormskoleloven. I tiårene etter andre verdenskrig ble det etablert mange spesialskoler i Norge. Det var stor tro på å holde utviklingshemmede barn borte fra folkeskolen til beste for samfunnsutviklingen. For døve var det skoletvang å gå på døveskolen, mens det for tunghørte var frivillig å gå på tunghørtskole. De tunghørte som valgte å bli i hjemmeskolen, hadde ikke rett til noe tilrettelegging. Den kom egen landsdekkende skole for tunghørte i 1958: Vikhov skole utenfor Trondheim. 

Mange tiltak ble satt i gang for å gjøre oppholdet på døveskolene lettere for elevene. Skoleleger passet på at elevene vokste og var friske. Nå ble det også vanlig at alle elevene fikk reise hjem til jul og ikke bare i sommerferien. På 1960-tallet var fritidstilbudene ved skolene blitt bedre, og det kom tv i dagligstua. Nå begynte også tegnspråket å få flere tilhengere. Forskere mente at tegnspråket var et fullverdig språk og at det derfor måtte gis større plass i undervisningen.

På 1960-tallet ble det vanlig flere steder i landet å opprette hørselsklasser. Først var disse klassene ment for tunghørte barn, senere kunne også døve barn gå i hørselsklasse. Dermed var det mange hørselshemmede barn som fikk bo hjemme.

Vil du vite mer?

Les Per Eriksson: Dövas historia del 1, 1994.
Per Anderson: Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling, 1960.
Trygve Skjølberg: Trondhjem offentlige skole for døve, med hovedlinjene i døveundervisningens historie ute og hjemme, 1992
Sissel M. Grønlie: Når noen ikke hører, 1995.