Skolehistorie

Ulike samfunn har tenkt forskjellig om det å være døv opp i gjennom tidene

Undervisning av døve

  • handalfabet.jpg

Når det gjelder undervisning av døve vet vi at noen munkeordener som hadde forbud mot å snakke, utviklet håndalfabeter til eget bruk og brukte dette til å undervise døve mennesker som de kom i kontakt med. Motivet for munkenes undervisning kan ha vært ønsket om å gi døve et mer menneskeverdig liv og mulighet til å lære om Gud.

Det var også et par velutdannede menn i Spania på 1500- og 1600- tallet som skrev ned sine tanker om undervisning av døve. En hadde prøvd å undervise en 10-12 døve fra rike familier ved hjelp av håndalfabet og skrift, mens en annen hadde teorier om en kombinasjon av håndalfabet og taleøvinger. Også fra England kjenner vi til historier fra 1600-tallet, om undervisning av noen få døve, og teorier om denne undervisningen. Mange av de rike døve som fikk undervisning på denne tiden, lærte å lese og skrive for å bli godkjent som arvinger til familieformuen.

Opplysningstiden

På 1700-tallet begynte tanker om ”opplysning av folket” å spre seg i mange land. Dette er hundreåret for skoledannelser. I Norge kom det på denne tiden skoler for allmuen, vanlige folk, både på landet og i byene. Dette hundreåret kalles gjerne opplysningstiden, og troen på praktisk og nyttig kunnskap for folk flest var sterk. Tiden førte også til politiske reformer og revolusjoner, samt mange nye oppfinnelser. 

Samfunnene i Europa på 1700-tallet var klassedelte. Det var enorme forskjeller fra det rike adelskapet med makt, rikdom og utdanning, og ned til tjenere og leilendinger som levde konstant med fattigdom, sult, sykdom og svært liten frihet til å bestemme i sitt eget liv. Det bygde seg opp et trykk som førte til revolusjon i Frankrike. Ut av revolusjonen kom det nye tanker om enkeltmenneskets egenverd. Grunnlaget for menneskerettigheter og individets frihet var lagt. 

I England førte oppfinnelser, blant annet dampmaskinen, til den industrielle revolusjon som raskt spredte seg i Europa. Etter hvert vokste det fram fabrikker, og måten folket tjente til livets opphold forandret seg drastisk. 

Tidlig på 1700-tallet underviste legen Johan Conrad Amman ei døv jente fra en rik familie i Holland. Han skrev boken "Den talende døve", som vakte stor oppsikt. I 1760- og 1770-årene bodde det en portugisk jøde ved navn Jacob Rodriques Pereira i Paris. Han levde av å gi privatundervisning til døve fra velstående familier. En av de kjente opplysningsfilosofene, Rousseau, skrev om Pereira. Trolig underviste han ved hjelp av både taleøvelser, bruk av håndalfabet, lesing og skriving. 

I Skottland ble matematikklæreren Thomas Braidwood i 1760 spurt om å undervise en døv gutt. Dette gikk bra og han tok i mot flere døve elever fra rike familier. Snart hadde han en liten privat døveskole for barn av velstående foreldre som kunne betale godt for oppholdet. I 1783 flyttet han skolen til London. Han holdt undervisningsmetodene sine hemmelig, men kjente trolig til skrifter fra Spania og tidligere undervisningsteorier fra England. 

Det er særlig to personer og deres skoler som førte til at det kom offentlige døveskoler i land etter land på begynnelsen av 1800-tallet. De to var den franske abbeden Charles Michel de L’Epée som tok i bruk tegnspråk, og tyskeren Samuel Heinicke som hevdet at å lære døve barn å tale var det beste. I opplysningstidens ånd kjempet de begge for at myndighetene måtte ta ansvar for at også døve barn fikk skolegang. 

De første offentlige døveskolene i Europa

Det er særlig to personer og deres skoler som førte til at det kom offentlige døveskoler i land etter land på begynnelsen av 1800-tallet. De to var den franske abbeden Charles Michel de L’Epée som tok i bruk tegnspråk, og tyskeren Samuel Heinicke som hevdet at å lære døve barn å tale var det beste. I opplysningstidens ånd kjempet de begge for at myndighetene måtte ta ansvar for at også døve barn fikk skolegang. 

Abbe de L´Epe

  • Abbed_LEppe.jpg

Charles Michel de L’Epée kom fra en rik adelsfamilie. Han var utdannet både i teologi, juss og filosofi. I tillegg hadde han lært seg flere fremmedspråk. I noen år var han abbed i Paris, men ble avsatt på grunn av uenigheter med erkebiskopen. 

En dag på gaten i Paris ble han oppmerksom på to fattigslige tenåringsjenter som ikke svarte når han hilste på dem, og som han syntes oppførte seg både merkelig og dårlig. Moren deres dukket opp og kunne forklare at de ikke hørte, og hun fortalte hvor vanskelig de hadde det. L’Epée undersøkte litt, og fant ut at det var flere døve barn rundt om i byen som levde i fattigdom og uten noen framtidsmuligheter. Han gjorde det til sin livsoppgave å gi dem et bedre liv. 

I 1770 åpnet han en skole for døve. Skolen drev han ut fra sin egen formue. L’Epée kjempet for å overbevise myndighetene om at det offentlige hadde plikt til å gi døve opplæring, slik at de kunne få muligheter til å klare seg i livet på en ordentlig måte. 

Skolen L’Epée grunnla, var den første døveskolen som hadde elever som ikke kom fra rike hjem. Han var også den første som underviste i tegnspråk. L’Epée observerte at de døve barna seg i mellom gav uttrykk for følelsene sine ved hjelp av ansiktsmimikk, og for ting og handlinger ved at de tegnet i luften med hendene sine. Ut i fra de naturlige tegnene han så elevene brukte, konstruerte L’Epée tegn for abstrakte begreper. Han mente bestemt at det var mulig å bruke tegnspråk til å uttrykke seg på et høyt intellektuelt plan. 

For at døve også skulle kunne kommunisere med hørende, lærte de skriftspråket. Til hjelp i dette arbeidet ble håndalfabet brukt. Da L’Epée døde i revolusjonsåret 1789, tok abbeden Sicard over som bestyrer av døveskolen, og tre år etter overtok staten det økonomiske ansvaret for skolen. Sicard prøvde å gjøre overgangen fra tegnspråk til skriftspråk enklere for elevene ved å innføre grammatiske tegn. Resultatet ble et kunstig og vanskelig tegnspråk som bare de flinkeste elevene klarte å bruke. Dette kan nok ha vært en medvirkende årsak til at talemetoden etter hvert ble mer anerkjent enn bruken av tegnspråk.

Samuel Heinicke

  • Samuel_Heinicke.jpg

Samuel Heinicke var sønn av en godseier i Sachsen i Tyskland. Han var dyktig til å spille både fiolin og orgel, og hadde studert fransk og latin. Heinicke gikk inn i hæren, ble tatt til fange under sjuårskrigen mot Fredrik den store. Utkledd som en gammel bonde klarte han å rømme, og slo seg ned i den lille byen Eppendorf. Der jobbet han som organist og lærer, og var opptatt av at folk flest måtte få mer skolegang. 

Mølleren i byen hadde en døv sønn som Heinicke underviste ut fra Ammans bok "Den talende døve". Gutten ble konfirmert til tross for motstand fra presten, som mente det var synd å lære døvstumme å snakke. Ryktene gikk og folk kom langveis i fra med sine døve barn og ba Heinicke lære dem talekunsten. 

Samuel Heinicke bestemte seg for å satse på døveundervisning, og startet en skole i Leipzig i 1778. Det ble den første døveskolen som tok i bruk talemetoden. I undervisningen sin brukte Heinicke naturlige tegn til elevene i begynnelsen av skolegangen deres. Han brevvekslet med L’Epée om den beste metoden for å undervise døve barn: tegn eller tale. Begge mennene stod på sitt. Derfor var det hardt for Heinicke da det i nabolandet Østerrike ble åpnet en døveskole etter L’Epées metode. De to metodene ble kjent som den franske og den tyske metoden. 

Våren 1790 døde Heinicke av slag, og etterfølgeren ble plaget med sykdom og orket ikke å kjempe for talemetoden. To år før Heinickes død var det kommet en døveskole i Berlin som etter hvert gikk over til den franske metoden. Slik gikk det til at det var den franske metoden som spredte seg over hele Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Det ble startet opp døveskoler i de fleste land, også iNorden.