Livet på internat

Her finner du oppgaver til teksten om livet på internatet. Hvordan var det å bo på døveskolen sist på 1800-tallet? Var det bra å vokse opp i et internat i en stor by for et døvt barn fra landet? Lengtet barna hjem til foreldrene sine? Les en konstruert dagbok! Nederst på siden finner du en oppgave.

Noen fakta

  • Unknown-7.jpeg

Da Abnormskoleloven kom i 1881, ble det undervisningsplikt for døve i Norge. Det betydde at foreldrene ikke kunne holde barna sine hjemme, uansett hvor langt det var til nærmeste døveskole. På den tiden fantes det verken biler, busser eller fly. Reisene foregikk med dampbåt langs kysten, og med hesteskyss eller til fots langs landeveien. Bodde du mellom Trondheim og Oslo kunne du reise med tog over Røros. Etter at det ble skoleplikt for døve, økte antallet elever som trengte skoleplass.

Det var litt forskjellig hvordan skolene organiserte oppholdet for barna. Ved internatskolene oppholdt elevene seg i og rundt skolebygningene hele døgnet, med unntak av en og annen utflukt . Etter hvert ble det vanlig å reise hjem på sommerferie, mens julen ble feiret på skolen. Ved eksternatskolene bodde elevene i fosterhjem, gjerne to og to eller enda flere sammen. Det var vanlig å bosette elevene hos håndverksfamilier, slik at de kunne lære seg et yrkesfag.


Dagbok for lørdag 22. desember 1890

I dag er det to dager igjen til julaften. Jeg gleder meg veldig. Det er forresten siste jula jeg feirer her på døveskolen. Kanskje jeg er hjemme neste jul? Jeg har ikke feiret jul hjemme på gården siden jeg var ni år. Det er åtte år siden nå. Heldigvis har jeg fått reise hjem på sommerferie med dampen de tre siste årene.

1114604577.jpg
Gutter ved døveskolen i Trondheim 1935

Siden det er lørdag i dag har vi badet. Vi fikk litt ekstra med tid og rikelig med varmtvann og såpe. Det er en god følelse å sitte her nybadet i rene klær og ha litt tid for seg selv. I kveld har vi fått fri til å pakke inn julegavene vi har laget til hverandre. Jeg benytter sjansen til å skrive litt i dagboka mi her i samlingssalen hvor det er lys og varme, og voksne til stedet som passer litt på oss. 

Sovesalen er så mørk og kald. Dessuten får jeg ikke skrive i fred for de andre guttene. Det er ikke grenser for hva de vil ha meg med på i nattens mulm og mørke. Jeg husker i fjor høst da vaktmesteren oppdaget oss på vei ned i kjøkkenet lenge etter leggetid. Eller den gangen en hel gjeng av oss klarte å lure oss ut i byen ei lys vårnatt. Vi kom oss til og med uoppdaget inn igjen langt ut på natta gjennom et vindu vi hadde latt stå på gløtt i klasserommet. Den historien lo vi lenge av. Det ble ikke så mye å le av etter at bestyreren kalte oss inn på kontoret og viste oss brevet fra Havnefogden, og det kom for en dag at vi hadde vært nede på kaia. 

Det er ikke fritt for at jeg har litt hjemlengsel. Skulle gjerne vært hjemme på gården med småsøsknene mine, mor og far. Jeg husker det som det var i går, den høstdagen for sju år siden da de reiste fra meg. Jeg var ti år og kunne ikke si annet enn mor, far og nei. Da de dro stod jeg igjen med en fremmed voksen ved siden av meg og ropte de tre ordene til jeg var helt sår i halsen. Det var lærer Hansgård som var sammen med meg. Han var tålmodig og snill, og etter hvert lærte jeg og trives. Men frykten for at jeg aldri skulle få komme hjem mer, var der helt til jeg lærte meg såpass med tegnspråk at en av de andre guttene forklarte meg hvordan ting hang sammen.

1106906921.jpg
Gang rundt juletreet, Gulbygget 1914

Det beste med jula på døveskolen er maten. På julaften får vi både risengrynsgrøt med smør og sukker på, og spekepølser ved siden av. På kvelden, etter gangen rundt juletreet og pakkene, får vi fersk hvetekringle med hakkede mandler til kaffen. Ragnar, 17 år

Kilde

Trygve Skjølberg: Trondheim offentlige skole for døve, 1992.

Oppgave

Har du noen gang vært hjemmefra i juleferien eller en annen gang du husker godt? Kan du skrive ned noen tanker om det å lengte hjem, selv om det skjer mye spennende der du er?