Andreas Christian Møller

Her kan du lese faktaopplysninger om grunnleggeren av Norges første døveskole.

Andreas Christian Møller ble født i 1796. Han ble døv som 2-åring. Møller vokste opp i Trondheim i en håndverkerfamilie. Da han var 14 år reiste han til København for å gå på døveskole, og fullførte alle 5 årene ved skolen. Møller var en flink og pliktoppfyllende elev, og fikk jobbe som hjelpelærer siste skoleåret. Etter å ha kommet hjem igjen var han privatlærer for fire døve barn i to år, før han igjen dro til København. Han ble tilbudt en lærerstilling ved døveskolen, og ble der i fem år. I 1825 startet Norges første døveskole opp i Trondheim, i leide lokaler i Waisenhuset. Møller fikk jobben som førstelærer. Han arbeidet ved skolen til han ble pensjonert i 1855, samme år som døveskolen flyttet inn i ny skolebygning i Bispegata.

Konstruert selvbiografi

Til tross for at jeg er en mann på bare 59 år, sitter jeg her som pensjonist. Jeg har ”gått ut på dato”. Skolen som er mitt livsverk, har valgt seg en annen veg. De har ikke bruk for en gammel døv lærer i en tid hvor nye pedagogiske vinder blåser over landet. Nå skal de døve barna lære seg å tale. De skal tale tydelig, og gjøre seg forstått blant de hørende. Vel og bra, men hvorfor denne ensidigheten? Det er sørgelig at det tegnspråket vi har fått etter hvert ved skolen, skal nærmest legges bort. Nå vil jeg fortelle min historie, så får ettertiden dømme om hvilken veg som er den beste; tegn eller tale.



Jeg er født i Trondheim. I en stor familie. Vi var 8 søsken. Før meg hadde mor og far fått to døtre. Jeg er den eldste av sønnene.





1115894455.jpg



Kongensgate i Trondheim slik gaten så ut da Møller levde.



Da jeg var 2 år gammel mistet jeg hørselen etter å ha hatt kopper med påfølgende hjernebetennelse, og ble helt døv. Det var til sorg for mine foreldre. Heldigvis drev far en håndverksforretning, med fire mann i arbeid. Hans navn var Johannes og han var skomakermester. Min mor het Ingeborg. Hun var en driftig dame, med tid og omsorg for oss barna. Familien klarte seg bra økonomisk, selv om vi bodde trangt i Ørjaveita.





Jeg fikk ikke gå på noen skole som barn. Hjemme hadde jeg det bra. Jeg kunne prate litt med både foreldrene og søsknene mine fordi vi laget noen enkle tegn oss i mellom. Likevel hadde jeg det ikke lett som barn. Jeg var ofte ensom, og følte meg alltid utenfor leken mellom de andre barna. Det ble etter hvert trist å gå hjemme, mens de andre fikk gå på skolen. Men så fikk vi høre at det var startet en skole for døve i København. Dette var i 1807, og jeg var bare 11 år. Danmark var langt borte. Men verken far eller jeg kunne slå fra oss tanken på at også jeg kunne gå på skole. Vi fikk vite at skolen varte i 5 år. Det var lang tid å være hjemmefra, men da jeg var blitt 14 år følte jeg meg voksen nok til å ta farvel med dem hjemme.





København var som et eventyr. Med skrekkblandet fryd så jeg på alle de store bygningene og alle folkene i gatene. Det Kongelige Døvstummeinstitut lå like ved slottet. Skolebygget var stort. Fem etasjer, og med en hage hvor vi fikk spille ball. Det var over tjue andre elever der, og jeg fikk fort gode venner. Jeg trivdes godt på skolen, og gjorde det bra. Siste skoleåret mitt fikk jeg være hjelpelærer. Da jeg var blitt konfirmert i 1815 var jeg endelig for en voksen å regne. Nå hadde jeg tillatelse til både å søke arbeid og gifte meg. Det første og viktigste for meg var å få reise hjem igjen.





Det var godt å komme hjem. Som jeg hadde savnet mor, far og søsknene mine! Selv om jeg hadde blitt dyktig til å dreie i tre, ønsket jeg ikke å jobbe som håndverker. Jeg ville undervise døve barn. Jeg viste om flere døve barn i Trondheim. Noen av dem fra fattige familier, uten mulighet til å sende barna sine til København for å gå på skole. Jeg startet med å undervise fire barn hjemme. Ei jente og tre gutter.





1115886482_mod.jpg



Andreas Christian Møllers beskrivelse av bildet ovenfor. Kilde: Trygve Skjølberg: Andreas Christian Møller s. 51, 1989.





Da det var gått to år fikk jeg tilbud om jobb ved skolen i København. Min far og jeg diskuterte lenge hva jeg burde gjøre. Vi hadde begge et sterkt ønske om å starte en døveskole i Trondheim. Det var nok mange døve barn uten framtidsmuligheter rundt om i landet som sårt trengte til å få komme på skole å lære seg et yrke. Men skulle vi få igjennom hos regjeringen at vi skulle ha en egen døveskole for Norge, trengte vi hjelp. Far ble med meg til København. Jeg tok lærerjobben, både fordi jeg ønsket å undervise ved instituttet i København og fordi jeg trengte mer erfaring med tanke på å starte en skole i Trondheim. Castberg hadde lenge ønsket seg en døv lærer, for han trodde en slik lærer ville forstå bedre og ha mer tålmodighet med elevene. Far ble med for å snakke med førstelærer Castberg om han ville hjelpe oss med skoleplanene.





1115889558.jpg
Bygget der døveskolen i København holdt til da Møller var elev. Kilde: Trygve Skjølberg: Andreas Christian Møller s. 45, 1989.





Jeg var lærer i København i fem år. Mens jeg var der kom det et brev til Castberg om en døv gutt i Trondheim på 12 år som de ønsket skulle få skolegang, men som fattigkommisjonen ikke så seg råd til å sende til København. Castberg sendte den norske regjeringen et bønneskrift hvor han ba om at det måtte opprettes en skole for døve i Norge. Han fikk positivt svar, men regjeringen ville helst at skolen skulle ligge i Christiania. Spørsmålet var om de fant noen til å drive skolen.





I 1822 kom jeg hjem igjen. Vi skrev og mottok en mengde brev. Det var mange i Norge som ønsket en døveskole. Rundt om i landet hadde kirkene samlet inn penger på konfirmasjonssøndagene til det formålet i over ti år. Trondheims biskop Bugge var positiv til at familien min og jeg skulle ta ansvaret for en døveskole, og ville selv føre tilsyn med skolen. Hans ord veide nok tungt ovenfor regjeringen, og til slutt kom svaret jeg hadde ventet slik på. Skole skulle det bli, og i Trondheim skulle den ligge. Det var fest og glede hjemme hos oss.





På den tiden var det bare jeg i Norge som hadde fått skolegang og opplæring for å undervise døve. Det ble derfor bestemt at jeg skulle være førstelærer, og ha hovedansvaret for elevenes opplæring. Jeg var nå blitt en mann på 29 år. Familien min brant også for de døves sak. Så både mor og far, min eldre søster Hanna Margrete og min yngre bror Peter Christian skulle jobbe på skolen.





Waisenhuset ble leid, og vi flyttet inn. Der var det plass til både å leve og arbeide. Vi hadde en stor gårdsplass og hage, og nydelig utsikt til elven og dalen. Min far fikk ansvaret for driften og økonomien. Mor tok ansvar for matlagingen, og fikk en tjenestejente til å hjelpe seg. Min søster ble ”skolemoder”, og skulle lære jentene godt håndarbeid. Min bror jobbet som andrelærer. Vi hadde et nært forhold, fordi Peter Christian tidlig hadde blitt flink i tegnspråk. Han hadde lært seg håndalfabetet også. De andre var også ganske flinke til å bruke tegn. Etter mine år i København behersket jeg jo selv skrivekunsten, så alt i alt kunne vi nå alle sammen kommunisere godt med hverandre og de døve elevene.





1115799358.jpg



Waisenhuset i Trondheim. Her holdt døveskolen til fra 1825 til 1855.





Skolen startet opp 1 april 1825. Til å begynne med kom det bare 7 elever, alle fra Trondheim og Trøndelag. Men ryktene gikk, og snart hadde vi elever mer enn nok. Det var bare plass til 30 elever i Waisenhusets lokaler. I 1828 var alle elevplassene opptatt. Vi hadde noen gode år. Endelig var det blitt døveskole i Trondheim. Vi måtte raskt få med flere til å hjelpe oss på skolen. Både tegnelærer, skomakerlærer og regnskapsfører ble ansatt. I tillegg var skolelegen fast innom for å se til barnas helse. Etter hvert måtte vi også ansette en religionslærer. Biskop Bugge krevde det, for å få god nok konfirmasjonsundervisning.





Selv hadde jeg giftet meg min kjære Birgitte Marie året etter skolestarten. Vi fikk ni barn. Av dem var det et tvillingpar. Min bror Peter Christian giftet seg tre år senere. Akkurat som meg ble han far til ni, og med et tvillingpar. Ja, det var travle år. Med nesten alle elevene boende på skolen og småbarna hjemme, hadde vi alltid nok å gjøre. Likevel, dette var for meg den lykkeligste tiden både privat og på skolen.





Det var en stor dag for meg søndag 14 juli 1830. Da ble våre første elever konfirmert. Konfirmasjonen ble holdt på instituttet med biskop Bugge og byens prester til stede. Første høymesse etter konfirmasjonen, fikk konfirmantene våre gå til alters i Domkirken og motta nattverden. De hadde fullført sine 5 år med skolegang. Alle 7 kunne nå møte voksenlivet med skrivekunnskaper og utdannelse slik at de kunne tjene til livets nødvendigheter.





Etter som årene gikk utviklet vi et godt tegnspråk på skolen. Jeg lærte elevene de tegnene som ble brukt ved døveskolen i København, i tillegg brukte vi de naturlige tegn elevene kunne fra før, og jeg så på tegnene de utviklet seg imellom. Slik ble vårt tegnspråk til. Tegnspråket gjør det lett og naturlig for døve å snakke sammen. Jeg har sett gleden i mange barneøyne når de kommer hit til skolen og møter andre barn de kan snakke med.





Nidarosdomen, omtrent slik den så ut da de første elevene fra døveskolen mottok nattverd etter konfirmasjonen.





Opplæringen i tegnene gikk parallelt med de andre fagene. Vi underviste i både lesing og skriving, foruten religion, historie og geografi. I tillegg fikk elevene grundig opplæring i håndverk. Jentene på systua, guttene på dreie-, snekker-, skomaker- og skredderverkstedet.





En annen dag jeg aldri glemmer var 5 september 1835. Da kom kong Karl Johan på besøk til skolen vår. Han ville gjerne se med egne øyne hvordan døveskolen i Trondheim fungerte. Vi visste jo at kongen var i byen, men ble veldig overrasket da han ville besøke oss. Et par av våre beste elever viste kongen hva de hadde lært, og jeg overrakte ham en spaserstokk i elfenben som jeg hadde dreiet selv. Ja, det var en stor dag. Kongen likte arbeidet vårt og har siden personlig støttet skolen med fire friplasser.





Så kom det skjebnesvangre år 1838 da min kjære bror Per Christians skjulte laster kom for en dag. Hvordan kunne han vanære oss slik? I årevis hadde han arbeidet sammen med meg og i hemmelighet forgrepet seg på flere av våre unge elever. Hvor trist det nå enn er, må jeg si det var godt vår far og mors tjenestejente ble gravid. Slik ble han i hvert fall avslørt. Han tok det tungt selv, og tilstod alt. Men at far også ble dratt inn i rykteflommen, ja det rev nesten familien i stykker. Han ble bedt om å slutte på grunn av ryktene. Min søster knakk sammen og sa selv opp sin stilling ved skolen. En tilsynskomité ble opprettet, og skulle nå følge nøye med elevenes ve og vel. Selv fikk jeg fortsette etter å ha vært utsatt for harde forhør. Det ble tungt å reise seg igjen. Den nærhet jeg hadde følt til familien var ødelagt.





Ikke lenge etter begynte flere av de hørende lærerne ved skolen å snakke om de nye metodene som ble brukt ved døveskolene ute i Europa. Talemetoden fra Tyskland skulle visstnok gi så mye bedre resultat enn tegn. Målet for tilsynskomiteen og myndighetene var at de døve elevene skulle lære å tale med de hørende og klare seg bedre på egen hånd i et framtidig arbeidsliv. Taleskoler startet opp rundt om i landet. Det ble vanskelig å være døv lærer.





Skolemyndighetene ansatte hørende. Så ble det bestemt at også skolen i Trondheim skulle ha egen talespråklærer. Nå står det nye skolebygget ferdig. Skolen skal flytte, og elevene få godt med plass. Selv blir jeg ikke med på flyttelasset. Hva skal jeg ta meg til i en taleskole? De siste årene har helsa skrantet, og jeg har arbeidet deltid. Jeg må si at jeg mer og mer har holdt meg i dreieverkstedet mitt, og lærte elevene håndverket. All den nye teorien, og de nye undervisningsmetodene har blitt for mye for meg.





1115889587.jpg
Kong Karl Johan på besøk i Trondheim 1835. Kilde: Trygve Skjølberg: Andreas Christian Møller s.139, 1989.